(PressFire.no): «Labo», Nintendos siste fremstøt, er for undertegnede som å bli satt tretti år tilbake i tid. Halvparten av omgangskretsen var blivende arkitekter, og alle som en fiklet med halvtykk, finurlig utskåret papp som til slutt ble satt sammen til de fjongeste konstruksjoner. Og så var det fest. Hva som så deretter skjedde er litt tåkete.

«Labo» kommer uten rufsete studenter på slep, men derimot i en ultra-hip og diger eske man får lyst til å lage en unboxing-video av. Før pakken kom inn døra, hadde jeg lenge fulgt lanseringsdryppene fra Nintendo. Og, jeg strevde med å få grep om hva dette faktisk var for noe. Sammenbrettede pappfigurer man puttet JoyCon-ene inn i, for så å leke med dem?

 

Nintendos svar på Lego

Hva snakket vi om her, et spill, en leke, eller et pussig «proof-of-concept» laget for å se hvor langt man kunne dra Switch-ideen?

Etter en 20-30 timer med Labo, er jeg fortsatt ikke sikker. Det er, for å bruke en klisjé, alle og ingen av disse.

Helt grunnleggende består «Labo» av programvare (merk: jeg sier ikke «spill») til Switch-en, og en bunke store papplater med utstansede mønstre. Programvaren gir deg byggeoppskrifter på en rekke forskjellige dingser og bomser, som så styres med/via/mot Switch-skjermen ved hjelp av JoyCon-ene.

Det høres kanskje fjollete ut, men som alle som har bygget Lego vet, det er mer morsomt enn man skulle tro.

 

Spesiell opplevelse

For å unngå et alt for utsvevende møte med digi-papp-hybriden, ble husets to yngste reipet inn som medkonspiratører og konsulentbyggere. Det viste seg å bli en overmåte hyggelig opplevelse.

Vi startet med robot-bil(l)en, en slags pappeske med føtter, som man så kan få til å bevege seg ved at de sidemonterte JoyCon-ene bruker ristefunksjonen. Byggeprosessen ble gjort som et fellesprosjekt, hvor en fant frem de riktige delene, en passet bruksanvisningen, og den mest fingernemme brettet. Til slutt sto bille-bilen der, klar til aksjon.

Enda så varmt jeg føler for digital skjermmoro, det er noe helt spesielt å se noe du selv har satt sammen av fysiske deler nærmest våkne til liv, og faktisk bevege seg over kjøkkenbenken. Det som i prinsippet er en banal, ikke spesielt styrbar leke, blir plutselig både en belønning for innsatsen, og et morsomt fellesprosjekt man kan fjolle rundt med.

Spesielt festlig ble det da vi skjønte at IR-porten i JoyCon-en fungerte som et kamera, og at man kunne vagge billen frem til noe spennende og se seg selv i irrgrønn åttitallsoppløst grafikk.

 

Digital fisketur

Neste prosjekt var det første ordentlige spillet, en fiskestang og det tilhørende fiskespillet. Det er så jeg allerede kan høre publikums forpinte stønn, slike spill har vi jo kjedet oss med på utallige spillsystemer. Uanfektet av innbilte leserstønn satte vi i gang med byggingen.

Og allerede her kom vår første «Labo»-mod: meta-speedrun. Softwaren oppgir nemlig en antatt byggetid for hver figur, og slikt tas selvsagt som en klassisk utfordring. Tar det 1,5 til 2,5 timer å sette sammen stangen? Særlig.

Trippelteamet knuste selvsagt idealtiden. At en av oss (kremt) klarte å snu snellen feil vei hadde heldigvis Nintendos designere allerede tenkt på, de hadde i sin godhet laget et ekstra hull til snøret på baksiden også. Puh!

Og så skulle det spilles. Stangen har et snøre festet til en strikkdrevet spole, montert i et slags stativ man putter Switch-en i. Det er visuelt forbausende effektivt, der det virkelige snøret omtrent sømløst digitaliseres og droppes i sjøen på Switch-skjermen. Så skal man fange fisk.

Jeg mener å huske å ha spilt noe helt likt på den første utgaven av Wii, men det kan ikke ha gjort spesielt mye inntrykk. Og, når sant skal sies, dette er også mer i tech-demo-gata enn rendyrket gaming. Likevel, to av barna ble påtruffet tidlig en morgen, hvor de på egen hånd hadde koblet opp og satt og fisket digital fisk. Jeg har dog en mistanke om at når haien endelig er kroket, er moroa over.

Og, slik er det med de andre «spill»-modellene man bygger. Motorsykkelstyret gir deg for eksempel ikke «Mario Kart», dette er heller «jøss, se hva vi klarer å få til!».

Hederlig omtale deles i stedet ut til pianoet, en bevegelig pappeske som man faktisk kan spille musikk på. Det er ikke noen Steinway, men det å lage musikk på noe man selv har bygget gir en helt spesiell opplevelse.

Jeg regner med at dette instrumentet kommer til å dukke opp i instrumentparken til en god håndfull hipster-orkestre fremover.

 

Lite spill, men mye moro

Så hva er «Labo»? Den umiddelbare parallellen er Lego, og mer spesifikt, Lego Mindstorms. Der bygger og programmerer man plastmekaniske dingser, alt fra fuglematere til battle mechs.

Så langt har ikke «Labo» kommet ennå, men når man ser på mulighetene det innebyggede programmeringssystemet «Garage» gir, er det åpenbart at smarte og lekne mennesker kommer til å lage mye rart.

Jeg har selv bare så vidt rukket å pirke i «Garage» men det «Scratch»-lignende grensesnittet gjør det enkelt å sette i gang, og gir samtidig muligheter til kompliserte oppsett. Det meste av moroa kommer nok til å skje på YouTube.

 

Skal man løpe og kjøpe? Jeg prøvde lenge å lage en samlekarakter på «Labo». Det fikk jeg ikke til. Dette er nemlig et ekte hybrid, et produkt det er vanskelig å sammeligne med noe annet. Jeg har derfor delt det opp i tre:

Spill: 2/6

Konsept: 5/6

Familiemoro: 6/6

Med andre ord, er du gamer og bare gamer er ikke dette noe for deg. Er du derimot av den fysisk kreative og utforskende typen kan du begynne å spare. Om du i tillegg har barn er neste bursdagsgave klar. Bare husk at alle pappfigurene skal lagres et sted også.

«Nintendo Labo Variety» er sluppet til Nintendo Switch.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer