(PressFire.no): En påstand å smake på: «Mario + Rabbids Kindom Battle» er et bra spill. Forestillingen om et spill med Mario i hovedrollen som ikke er laget av Nintendo – som i tillegg infiserer Mushroom Kingdom med sine egne figurer og dessuten baserer det spillmekaniske på en resirkulert formel som ikke har noe som helst med Mario å gjøre – er vanskelig å svelge, og kan intuitivt føles som vold på gode Marios opprinnelige verdi.

Spillet er imidlertid laget i Ubisofts Paris-baserte avdeling, med ett eneste direktiv fra Miyamoto: «Mario + Rabbids Kindom Battle» kunne få lov til å være hva som helst, unntatt noe som liknet andre Mariospill som allerede var laget.

Et mer subtilt motiv som også gjør seg tydelig, er at spillet sparrer med et visst annet kommende spill med samme hovedperson, ved sin rene skjære annerledeshet fra det som sådan, og ved tørrvittige referanser til det tre tusen år gamle eposet det bygger på.

Ubisoft har overholdt løftet sitt, men likevel på Ubisofts vis, ved rett og slett å blåkopiere en annen vel utprøvd form i stedet. Resultatet blir en slags ««XCOM» for kids», der Mario og venner for første gang gjør suksess med skytevåpen i hånd.

 

Absurd slapstick

Mye av appellen ved «Mario + Rabbids» ligger i nettopp kontrasten mellom den ærverdige og kanskje ufrivillig morsomme figuren Mario og de ravende gale Rabbids.

De kaninaktige figurene er blitt flyttet og transfigurert inn i Marios univers, hvor de har smeltet sammen med forskjellige objekter og skapninger. Vi har kaniner som gir seg ut for og parodierer henholdsvis Peach, Luigi, Yoshi og Mario på laget, med hver sine egenskaper i det spillmekaniske, og som utgjør kjøpsprisen på spillet i hysteriske grimaser alene.

Kaniner som har fusjonert med Marios fiender setter i gang kaos i kongeriket: Donkey Kong blir Rabbid Kong, mens en Boo pluss grammofon og Rabbid blir operasyngende kaninfantomboss. I tillegg har kaninene med seg diverse gjenstander fra et menneskelig pubertalt jenterom, så vi får lampekaniner og Ziggy Stardustkaniner å sitte og fnise av på kjøpet.

Bakgrunn og forgrunn hele spillet igjennom er strødd med kaniner som finner seg til rette i sin nye tilværelse i velkjent kaotisk maner. Blandingen av Marios fargerike, allerede absurde univers og Ubisofts rabide humor går godt, ved at kaninene er lite mer enn motiver for lettbeint slapstickhumor beregnet på en yngre målgruppe.

 

Smidig, glattpolert og renskåret

Som taktisk parti- og turbasert krigsspill er «Mario + Rabbids» en forenklet innføring i sjangeren, og passer godt for alle som lar seg avskrekke av de dyptgående systemene og mekanismene i «XCOM» og andre sjangerfeller. Selv om hver av de åtte figurene har fire ferdighetstrær hver, skal det godt gjøres å få vesensforskjellige Luigi-er eller Rabbid Luigi-er i forskjellige gjennomspillinger. Fallgruvene er få, så lenge man lærer seg reglene.

Likevel flyter spillet deilig og ofte synergisk på slagmarken, og kan vanskelig spilles – og langt mindre nytes – uten å ta de taktiske elementene på alvor. Ubisoft har ikke tulla med formelen, men renskåret den til enkel perfeksjon.

Samtidig byr spillet på den akrobatiske smidigheten man kan forvente i møte med Mario, og som åpner enhver plattformbasert taktisk slagmark på måter jeg ikke har sett før i liknende spill. Figurer hopper oppå hverandre og slår salto, suser gjennom rør (med kaninører) med større mobilitet enn man skulle tro i denne typen spill, og gir en følelse av at vi fortsatt spiller Mario, selv om sjangeren og utvikleren er ny.

«Mario + Rabbids» er på godt og vondt et ukomplisert spill, der oversettelsen fra Ubisofts måte å lage spill på til følelsen av Mario i et Mariospill har gått langt på vei godt. Likevel henger det spor igjen av tydelige motiver og elementer som irriterer i hvert et spill fra nettopp denne utgiveren.

Der tilgjengeligheten taler til dets fordel, er det andre områder som kan virke for lettvinte: Dører (med skattekister bak) som kan åpnes med spesielle evner virker påklistret og gjennomsiktig kyniske, hvor man får direkte og konkret beskjed om å gå videre i historien, åpne ferdigheten og komme tilbake og åpne døra for å samle gjenstander som skal samles.

I tillegg kommer enkle puslegåter av typen du finner i spill som egentlig ikke har puslegåter, og som nok er morsomst for den yngre garde eller de som egentlig ikke liker puslegåter.

 

Om man vil bryne seg på noe mer krevende byr spillet likevel på et fåtall litt vanskeligere kampsituasjoner der teknikken skal spisses for å nå bestemte, spesialiserte krav. Likevel er og blir «Mario + Rabbids» et spill for dem som ikke orker å sette seg inn i andre spill i sjangeren.

«Mario + Rabbids» er overraskende bra. Ikke bare fordi man etter forutsetningene skulle tro noe annet, men også fordi det har akrobatiske, Marioske og komiske elementer i seg som gjør det unikt blant andre turbaserte taktikkspill. For øvrig har man faktoren som nok er hovedgrunnen til at spillet eksisterer i det hele tatt: Spillet fyller tomrommet etter bra spill på Switch som kan spilles offline og på bussen, og er lettbeint nok til å gjøre nettopp dèt.

«Mario + Rabbids Kingdom Battle» er ute til Nintendo Switch.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer