(PressFire.no): Som jeg har nevnt i tidligere anmeldelser, er «Life is Strange» den første episodebaserte spillserien jeg har gitt meg i kast med.
Det er derfor også første gang jeg klarer å sette pris på en spillopplevelse som sakte vikler meg inn i de mange røde trådene sine – måned etter måned.
Og jammen gjør det ikke at jeg setter desto mer pris på hvor mange baller i ilden og jern i lufta denne serien opererer med.
Sommerfugleffekten
Som seg hør og bør i et spill der den sentrale mekanikken er tidsreising, blir teorien om sommerfugleffekten aktualisert i episode 3. For de uinnvidde går den enkelt forklart ut på at et vingeslag fra en sommerfugl i Afrika kan resultere i en tornado i Texas. Eller en monsterbølge på Sunnmøre. Eller en «stormvind» hos Carola.
Tanken om at små hendelser på sikt vil gi store konsekvenser, kalles også «Chaos Theory». Og det er når teori blir praksis at historien i «Life is Strange» nok en gang sparker ifra – hardt.
Men la oss ikke foregripe handlingen.
NB: Anmeldelsen inneholder «spoilere».
Ut av komfortsonen
Det var da jeg gjorde en grov feil i forrige episode at ballen for alvor begynte å rulle. Plutselig befant jeg meg på et tak med en herjet og suicidal Kate Marsh, uten noen klare indisier på hvilket dialogvalg som var rett eller galt.
Plutselig skulle «Life is Strange» la meg føle på konsekvensene av å være strippet for evnen til å bruke tidsreising på aller verste manér. Jeg tok mitt valg, sto inne for valget, og Kate hoppet i døden som en følge av det.
Skyldfølelsen var reell.
I Episode 3 setter Dontnod Entertainment av naturlige grunner fokus på tragedien. Hvordan den har berørt mange, hvordan den tynger miljøet på skolen. Og enda verre: Hvordan den stadig minner deg, spilleren, på at valgene dine i «Life is Strange» direkte griper inn i Arcadia Bay.
For en som tidligere har frustrert seg over de binære moralske valgene i vestlige action- og rollespill, er mangelen på tydelige veivalg mer enn velkommen. Valg som virker riktige, kan få helt utilsiktede konsekvenser – og vice versa.
Dét er gode skussmål for en relativt ukjent spillserie med tidenes mest «cheesy» tittel.
Varm i tidstrøya
Mens vennskapet mellom Max og Chloe blir stadig varmere (denne gang med mulighet for å snike inn et kyss), blir det også tydelig at tiden med Chloe har gjort henne mer bevisst på kreftene sine.
Hun har blitt mer målrettet, mer effektiv. På et kafébesøk må for eksempel spilleren spole tilbake over en lav sko for å avdekke ny informasjon hos klientellet, og eksperimentere med ulike fremgangsmetoder for å stjele et nøkkelknippe.
For ikke å nevne at Max gjør god bruk av kreftene når hun unnslipper lovens lange arm i en av episodens to korte snikesekvenser.
På samme tid avdekker vi kompromitterende informasjon om den bortkomne Rachel, som tydeligvis ikke er den jenta Chloe har fremstilt henne som. Og tenkte jeg det ikke: Litt driftig Sherlock-virksomhet resulterer i bevis for at den rike Prescott-familien samarbeider med skolen og politiet.
Fremtiden kommer bakfra
Er det én ting jeg har å utsette på i Episode 3, er det at den tragiske hendelsen fra Episode 2 tegner et enda klarere bilde av hvem man bør stole på og ikke – i den grad at det grenser til karikatur. Er det noe «Life is Strange» ikke er tjent med, er det nettopp ensidige fremstillinger av menneskene det handler om.
Tør man håpe på nye takter fra David og Victoria i Episode 4? Det er ikke en «make it or break it» for handlingen som helhet, men definitivt lov å forvente fra en serie som plutselig har satt sommerfugleffekten i hjerteskjærende praksis.
Det er sannelig ikke godt å vite hva fortiden vil bringe.
NB! «Life is Strange» er delt inn i fem episoder. Tre av disse er nå sluppet til pc, PlayStation 3 og 4, Xbox 360 og Xbox One.
Vi feller ikke dom med terning til enkeltstående spillepisoder.