The Witcher 3: Wild Hunt

En voldsballett hvor du kjenner sverdhuggene i ryggvirvlene dine.

(PressFire.no): «The Witcher 3» er et evighetsprosjekt.

Omfanget av det er såpass stort, det å påstå at du skal gjøre alt i løpet av en gjennomspilling, er litt som å gå ut av ytterdøra di og tro du skal klare «å gjøre alt».

Ikke bare må du ha en skrue løs for å tro det; det ville sannsynligvis ikke vært en veldig begivenhetsrik dag.

Og det er problemet med store rollespill – du klarer liksom ikke å fylle omfanget med nok innhold til å forsvare alle timene. «The Witcher 3» gjør likevel et hederlig forsøk, støttet opp av en herlig mytologi, et fantastisk rollegalleri og en penn som alt for ofte tar deg på senga med hvor håpløst og makabert det bekmørke fantasiuniverset til CD Projekt Red makter å være.

Enorme områder

Også denne gangen tar du vi følge med Geralt, og i denne runden går reisen over enorme landeområder på leiting etter adoptivdatteren, Ciri.

Utviklerne legger ikke skjul på hvor massivt eventyret deres er, og med god grunn – her har de all rett til å skryte av den fantastiske og landstrakte naturen som virkelig føles som et sammensatt, levende lappeteppe av kulturer, biosfærer og miljøer.

I «The Witcher 3» vegrer jeg meg rett og slett for å sette meg på hesteryggen, fordi jeg ikke vil gå glipp av detaljene i landskapet.

Som i ethvert rollespill står du fritt til å angripe eposet akkurat som du vil. Det være om du vil gå rett på jakten etter Ciri, eller ta på deg rollen som hodejeger og samle trofeer fra monster, eller dykke ned i havdypet etter skatter.

Problemet med omfanget er at historien i spillet forsvinner litt mellom fingrene dine ettersom sidesprangene melder seg.

Du får ikke gjort alt, uten at du kommer til å gå sulten av den grunn. Og etter femti timer med digresjoner, rakner illusjonen litt om tidspresset som vedrører hovedkapittelet.

Likevel er alt så godt skrevet og gjennomført, samt fylt til randen med følelsesladete og menneskelige forhold, at det er vanskelig å legge det fra seg. Spesielt siden såpass mye av spillet handler om skildringene og det tematiske innholdet, og mindre om alt det overordnede som ofte følger med rollespill.

Mindre materalisme 

Du får tilpasse Geralt som i de tidligere spillene i serien, men ulikt «Dragon Age» og lignende sjangerspill, føles det aldri som om du jager gullegget for den materielle belønningen alene.

Livet som witcher dreier seg nemlig om kunnskap. Kjennskap til mytologien og universet. Hvordan monstrene du jakter på er satt sammen, og hvilke eliksirer og oljer du trenger for å bekjempe dem.

Et av de mest fascinerende aspektene er å følge med på resonnementet til Geralt idet han går løs på en av kontraktene sine med sylskarpe observasjonsevner.

Jeg savner kanskje at disse øyeblikkene handlet litt mer om å utfordre de kognitive egenskapene til spilleren. Men vel så morsomt er det å følge med på Geralt, idet dere sammen saumfarer åsteder og graver fram blodrester, fotspor og dufter.

Peker han mot en varulv er det bare å slå opp i almanakken din og tilegne deg kunnskap om monsteret. Kanskje du trenger å samle litt ingredienser til en olje som slår hardt ned på dem, eller må dekke til sølvsverdet ditt med noe attåt  for å ta igjen forspranget disse beistene ofte har på deg?

Voldsballetten du kjenner i ryggvirvlene

Slagene er uansett utrolig velkoreograferte, særlig siden hvert monster gjerne trenger en litt annerledes tilnærming til kamping enn det forrige.

Her stiller også «The Witcher»-serien seg i særklasse fra mange andre spill. Sverdkampene handler i stor grad om teknikk og reflekser med kontrollene, og klarer faktisk å finne en perfekt balansegang mellom eleganse og brutalitet.

Du kjenner virkelig sverdhuggene nedover ryggvirvlene dine idet Geralt danser mellom målene sine og gyver løs der han ser en åpning.

Litt som tidligere er det et system som rakner når det blir veldig store gjenger på en gang. Men når spillet finner formen, er det ingenting som slår duellene og mestringsfølelsen av å halshugge og slakte seg vei gjennom en gjeng med banditter som så vidt får summet seg før hodene begynner å fly.

Mesterlig kampsystem

I og med at de magiske kreftene til Geralt også har blitt framhevet og spiller en langt større rolle enn før, får kampene og tilpassingen av rollefiguren en helt ny dimensjon.

Spørsmål om hvor offensiv mot hvor defensiv du skal være er faktisk et element med stor betydning.

Og ofte kan slike spørsmål være helt avgjørende for hvordan du tilnærmer deg motstanderne dine.

Du får uansett et kampsystem som danker samtlige rollespill av tronen – også «Bloodborne», som prøver seg med den samme hardtslående, blodige kampingen, men ikke er i nærheten av å kunne levere den samme hemningsløse friheten til å eksperimentere og leke.

Du er din egen belønning

Og det er der «The Witcher 3» føles så utrolig friskt og underholdende, og sørger for at du alltid har noe å strekke deg etter og videreutvikle rent teknikkmessig.

Det at du alltid også streber etter de små tingene – oppskrifter på nytt helligvann, nytt pryl til utrustningen din og magiske steiner du kan oppgradere sverdene dine med, gir deg som spiller forsiktige drypp med oppdateringer.

Det føles ikke bare langt mer relevant enn å få dusør på dusør med abstrakte erfaringspoeng som gjør deg sterkere uten at du lærer noe. Det løfter spillet fra å bli en ren repetisjonslek, og det er veldig viktig når spillet tilsynelatende, om vi skal tro utviklerne, kan ta deg opptil to hundre timer å fullføre.

Diplomat rustet med sverd og sarkasme

Til syvende og sist tror jeg det er Geralt selv som redder mye av spillet. Han er lett å ha empati med, fordi han representerer en sterk analog mot deg som spiller. Han kommer utenifra, og ser universet gjennom en objektiv lupe.

Han hever seg over politikk, og prøver å holde seg som en nøytral tredjepart i konflikter. Han himler med øynene og bruker sarkasme når ignoranse og blind patriotisme rår.

Og når han først tvinges til å ta en side, går det på bekostning av to ondskaper. Konsekvensene er ofte sadistiske, og legger grunnlag for senere prøvelser hvor tålegrensene dine og det moralske kompasset ditt får kjørt seg.

CD Projekt Red lever for å provosere fram dobbeltmoral. Du klarer kanskje å holde deg utenfor en blodig og urettferdig nabokrangel mellom to bønder, men når du først står med sverdet til strupen på en av de mest brutale massemorderne i landet; en sosiopat, kvinnehater og sadist, er det vanskelig ikke å tråkke over streken ved å leke jury og bøddel.

Det føles kanskje godt der og da, men det har selvsagte konsekvenser for din karakter. Og det står respekt av at utviklerne tør å etterstrebe dette.

Du får kanskje ikke den samme varme følelsen av oppnåelse og heltedåd ved eventyrets slutt. Men du har i det minste lært noe om deg selv om verden rundt deg – noe som føles ut som en sjeldenhet i mediet. 

NB! Spillet er lansert til pc, PlayStation 4 (testet) og Xbox One.

Oppsummering
Positivt
Alt vedrørende den «Blodige Baronen». Helt ufattelig omfang, fantastisk natur, spennende og frisk mytologi. Nedprioriterer jaget etter erfaringspoeng, Skjegg!!!
Negativt
Kontrollene krever mye innkjøringstid, Tidvis klein innlemming av tidligere figurer.
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3