Shiftlings

Norsk debut på stort lerret.

(PressFire.no): Når norske Rock Pocket Games nå tar steget fra små mobilspill til et lite spill på de større konsollene representerer dette samtidig en betydelig økning i synlighet og ambisjonsnivå for den lille Tønsberg-utvikleren. 

Under nå Activision-styrte Sierra distribueres spillet parallelt på pc, PS4 og Xbox One og er med dette den største norske spillutgivelsen – i alle fall siden Funcoms velmaktsdager.  

Før vi kollektivt hiver på oss bunaden, peiser nedpå marsipankaka og heiser flagget kan vi likevel ta det viktigste: Hvor bra er egentlig «Shiftlings»?

Med skiftenøkkel i labben og gass i drakten 

Som to mindre begavede vaktmestere skal man reparere installasjoner på ulike planeter før det hastes videre. Selve jobben er grei skuring, og det blir da heller navigeringen rundt disse brettene som byr på utfordringene. 

«Shiftlings» er nemlig en forholdsvis tradisjonsbundet kombinasjon av plattformspill og fysikkorientert gåteløsning hvor samarbeidet står i sentrum.

Ikke nok med at skiftlingene henger sammen med en felles navlestrengaktig lufteslange, det er det også sluppet betydelige mengder tarmgass i luftesystemet som påvirker vaktmesternes egenskaper. Den minste kan snike seg gjennom mindre passasjer samt hoppe, mens den oppblåste kan dra med seg den andre i tillegg til å fungere som trampoline. Har man armslag er det bare å forflytte luft og forskyve vekt etter hjertens lyst.

Parallellen til «Brothers: A Tale of Two Sons» er nærliggende, selv om dette blir sjangermessig vesensforskjellig. Går vi tilbake til ærverdige «Lost Vikings», treffer vi nok bedre. 

Fra veldesignet plankekjøring til intens frustrasjon

Med dette som utgangspunkt har Rock Pocket smidd nivåer som i alle fall i små doser byr på givende og interessant pusling. Mens vaktmestrenes nyvunnede egenskaper introduseres og testes kløktig, oppleves også nivådesignet som best så lenge målet synes å være å guide spilleren med usynlig og nennsom hånd. 

Her imponerer utvikleren ofte med skarpe og intuitive løsninger i motsetning til de senere nivåene som i stadig større grad preges av prøving og feiling.

Det er også denne enkleste fysikkpuslingen som er spillets sterkeste kort, hvor vektforflytninger og posisjonering er de viktigste faktorene. Problemene oppstår imidlertid da det er få mulige variasjoner av disse. Etter kort tid har man trolig sett de fleste situasjonene man kan koke opp med hjemmesnekrede trinsesystem og litt trampolinemoro. 

For å bøte på dette introduseres det gradvis nye mekanikker i hvert av spillets fem kapitler som gravitasjonsstråler, kanoner og mekaniske husker. Få av disse makter imidlertid å engasjere på lik linje som spillets grunnprinsipp. 

Etter hvert som vanskelighetsgraden øker, blir også millimeterpresisjon og hvass timing progressivt viktigere enn spillerens planleggingsferdigheter og frustrasjonene kommer stadig tettere. 

Sammen er vi bare dritt

Det meste forbedres selvfølgelig når man har noen å dele gleder og frustrasjoner med, noe «Shiftlings» også synes spesifikt skapt for. Møter man spillet med et annet menneske blir monotoni og nederlagsfølelse brått gjort om til klabb og babb, mens fysisk «Looney Toons»-humor alltid er en hårsbredd unna. 

Ikke at man kan fjase om man har tenkt å komme seg noen vei. Presisjonskravet gjør seg absolutt ikke noe mindre gjeldende når man er to om jobben og her kan ofte små feilsteg og misforståelser ende i tenners gnissel og små kimer til begynnende uvennskap sås. 

«Shiftlings» krever synkronisert samarbeid til minste detalj – tro ikke annet. 

Som et sidespor spilte jeg dette en god stund med en tilfeldig person over nett og det var fascinerende å oppleve hvordan vi tilpasset oss hverandres spillestil og forsøkte å hinte om løsninger med begrenset gestikulering. Kanskje ikke en opplevelse å anbefale da frustrasjonsnivået steg ytterligere, men en interessant opplevelse var det okke som.

Uansett hva du gjør bør du ikke finne på å spille dette alene.

På egen hånd oppleves selve problemløsingen nemlig som langt mer klinisk og kalkulerende, gledene over progresjon reduseres til mindre tilfredsstillende kryss på en sjekkliste og spillets senere utfordringer irriterer i langt større grad enn de kiler hjernen.  

Det ligger fortsatt små gleder i å krongle seg fram til løsninger og å komme i flytsonen, men dette er et spill som har forsvinnende lite å tilby ensomme sjeler.

Et fargerikt og tegneserievoldelig «The Truman Show»

Hele opplevelsen omkranses av et «Ratchet & Clank» møter «The Truman Show»-aktig ferniss, hvor vaktmesterne er uvitende stjerner i et sadistisk reality-konsept hvor alt filmes og kommenteres fortløpende av en syrlig programleder. 

Kommentarsporet er heller mildt fornøyelig framfor direkte morsomt, men bidrar i det minste til å sette puslingen i kontekst og holder kjedsomheten på en armlengdes avstand mens konfettikanoner og en sjeldent bred fargepalett kiler de optiske nervene. 

En innledningsvis forbløffende mengde innspilte kommentarer forhindrer dessverre heller ikke at flere av disse bli gjentatt mange, mange ganger. Når nevnte vanskelighetsgrad spisser seg til og frustrasjonsnivået stiger blir også de gjentatte vittighetene intenst irriterende – som små borrer i ørene.

For lokalpatrioter og barnefamilier er norske stemmer også et alternativ, uten at dette hjelper nevneverdig: 

Tenk Anders Hatlo, kommentatoren i «Fire stjerners middag». Synes du han er festlig, eller spiller med barn kan de norske stemmene fungere - jeg hopper utrolig raskt tilbake til engelsk igjen.

Apropos barn: Med samarbeid i sentrum, norske stemmer og et fargerikt og flatulensfokusert univers, kunne «Shiftlings» ha vært et ypperlig spill å frese gjennom med barna på slep.  Med en galopperende vanskelighetsgrad fra omkring midtveis samt skyhøye krav til presisjon og timing faller «Shiftlings» dessverre mellom de fleste mulige stolene her.

Jeg kan ikke se for meg den forelder i verden som vil ha tålmodighet til dette.  


«Shiftlings» presenterer en enkel idé som er godt gjennomført og støttet opp med innledningsvis imponerende nivådesign og en ramme som sjarmerer god nok.  Er forutsetningene på plass kan det også tilby funksjonell hjernetrim – om enn i små doser. Bare sørg for å ha noen å dele opplevelsen med.Ta gjerne fram kaka, dekk på for to, men bunaden og flagget kan du godt drøye litt med. 

NB! Spillet er nå ute til PlayStation 4, Xbox One og pc.

Oppsummering
Positivt
Mye moro i samarbeid. Givende puzzle-design, spesielt i spillets første halvdel. Fargerikt og tidvis underholdende.
Negativt
Uengasjerende enspillerdel. Ujevn vanskelighetsgrad. Sporadisk hysterisk frustrerende. Sliter med å engasjere i lengden.
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3