(PressFire.no): «The Pitch is Ours», banen er vår. Med dette litt banale slagordet ønsker «Pro Evolution Soccer 2015» deg velkommen.
Utvikler Konami droppet de nye konsollene i fjor for å bruke tid på nettopp dette spillet, og det er også blant de siste i den lange køen av sportsspill som kommer ut denne høsten.
Så man har brukt tid på å finne ut at banen er vår.
Et skritt i riktig retning
Slagordet spiller litt på den evige dragkampen mellom «PES» og «FIFA»-serien, der sistnevnte har kapret brorparten av markedet.
«FIFA» har tradisjonelt hatt alle lisensene, den peneste grafikken og de beste spillmodusene. «PES» har på sin side hatt fokus på spillopplevelsen på banen, og gått for et sterkere simulatorpreg enn konkurrenten.
Det halmstrået har Konami klamret seg til lenge, men nå er det på tide å begynne å trekke seg oppover. Hvis ambisjonen er å selge flere spill, tror jeg da også «Pro Evolution Soccer 2015» er et skritt i riktig retning.
Valgets kval
Når en konkurrent blir så suveren som «FIFA», har man egentlig bare to valg. Man kan enten akseptere å bli en marginalisert nisje, og legge lista deretter. Eller så fyrer man opp alle kopimaskiner man har på full guffe, og tar kampen til rivalens egen hjemmebane.
Konami har valgt dør nummer to. Derfor blir slagordet som møter deg i starten av spillet så treffende, og så ironisk.
«Pro Evolution Soccer 2015» tar noen små skritt vekk fra sjela si for å treffe massene, og nærmer seg «FIFA»-spillene markant rent innholdsmessig.
Du ser det allerede i menyene. De er langt mer moderne enn tidligere, og har samme visuelle stil som konkurrenten fra EA Sports – mens musikken er hippere og friskere.
Likhetene holder seg helt frem til kampstart, og her blir det enda klarere at «PES» har gått fra å være en fjern slektning til å bli et medlem av «FIFA»s kjernefamilie. Dynamikken, tempoet og totalproduksjonen har nærmet seg betraktelig.
Jeg sier ikke at dette er to prikk like fotballspill, men skillet har etter hvert blitt betydelig mindre.
Det er imidlertid flere elementer som fortsatt gjør at «PES» er unikt.
Friheten er fremdeles større i dette spillet. Da tenker jeg på hva du kan gjøre med ballen og spillerne dine ute på denne banen vår. I den grad noen av disse spillene kan kalles en fotballsimulator, er det «Pro Evolution Soccer 2015».
Spillet gir deg muligheten til å være mer fleksibel i pasninger, spillerbevegelser og avslutninger. Det legges mindre bånd på deg når du skal utøve den vakreste digitale sporten i verden.
Neuer som rollemodell?
Et godt eksempel her er målvakten. Hans rikholdige muligheter når spillet skal settes i gang gleder et fotballhjerte. Keeperen kan strø pasninger på en helt annen måte enn i «FIFA», og jeg liker spesielt godt de lange utkastene fra sisteskansen.
Dette viser fleksibilitet og forståelse for sporten.
Det samme gjelder hos utespillerne. Jeg synes det faller herlig naturlig å slå skreddersydde pasninger, både korte og lange, og samtidig invitere til et samspill med de som til enhver tid ikke har ballen. Vellykkede veggspill kan alene gi et enormt velbehag, spesielt når det resulterer i nettkjenning.
Siden «PES» fortsatt har et litt lavere tempo enn «FIFA», kreves det da også at du tyr til laget mer enn enkeltspillere for å finne gode løsninger ute på det grønne gresset.
Akkurat det gjelder i mindre grad foran mål, spesielt om du har med stjernespillere å gjøre.
Godstoget Ronaldo
Ja, du har stor variasjon i avslutningsmuligheter også, men som i «FIFA» handler det meste om å finne riktig vinkel og avstand og bare fyre løs. Det beste eksempelet jeg støtte på var Mario Balotelli. I virkeligheten er Liverpool-spissen mer sedat enn et dovendyr om dagen. Formkurven er definitivt ikke tatt med inn i «PES 2015».
Ja, han har et godt skuddbein, men i spillet er det helt sykt. Gi ham et halvsekund, og ballen sitter limt i krysset. Uansett. Med riktig vinkel på målet kunne keeperen like gjerne vært laget av vanndamp.
Stjernene fremover på banen har nemlig ekstra gode ferdigheter når det skal skytes, og slik bør det være – akkurat som at Cristiano Ronaldo kan fyke fremover på banen som et godstog.
Det jeg stusser på er at feilraten er så utrolig lav. Nettet får smake hver bidige gang når du har knekt den relativt enkle skuddkoden.
Dette smitter selvsagt også over på den kunstige intelligensen. På høy vanskelighetsgrad er det å forsvare seg en særdeles utfordrende oppgave. Det er gledelig at skylappene er borte hos datahjernen, og at den ser de samme mulighetene du ville gjort. Du får med andre ord mer enn nok å bryne deg på!
Usynlig sirupsvegg
Konami har selvsagt lagt inn noen svakheter, slik at det hele ikke blir helt umulig. Noen er herlige, andre er bare dumme.
En av de deilige er spillernes reaksjonstid, noe som blir spesielt synlig på reprisene.
Hvis en ball for eksempel plutselig skifter retning, vil det overraske en datastyrt spiller. Han vil ha reaksjonstid som en bitteliten akilleshæl, noe som selvsagt kommer deg og realismen i spillet til gode.
Det negative grepet er at det er flere usynlige sirupsvegger ute på banen. Akkurat det kommer klarest til syne når motstanderens keeper spiller ut kort fra femmeter og du forsøker å spurte til mottaker for å snappe ballen.
Da blir plutselig din spiller holdt igjen på veien, akkurat som om han tråkker i en hengemyr på veien bort. Slikt er unødvendig fordummende, og trolig latskap fordi man ikke klarte å tette et programmeringshull som vi spillere kunne utnyttet.
Hvor er mute-knappen?
Hvis vi holder oss på banen, men ser på det rundt selve spillingen, er også dette en pose blanda drops – og det er ikke alle som smaker like godt.
Reprisene er imidlertid svært gode. De er en av få elementer som bryter opp i spillflyten, men det gjør ikke noe når de fungerer så godt. Jeg elsker at reprisene starter såpass tidlig i spillfasen før en scoring. Du får virkelig et inntrykk av hvorfor det gikk som det gikk, og det ligger faktisk en del læring i akkurat det.
Kameraene oppfører seg i det hele tatt akseptabelt, og gir en god TV-følelse på matchene.
Det gjør ikke kommentatorene – i år heller. Herre min skaper hvor svake Jon Champions og Jim Beglin er! Det er naturligvis ikke deres skyld, men det lappeteppet av kommentarer Konami har satt sammen er svært smertefullt for ørene. Timingen er som oftest helt ute å kjøre, og når det ramses opp navn høres det aller mest ut som om det er en audition til å bli den neste Frøken (Herr) Ur.
Dette er en detalj, men helt klart noe som trekker ned totalopplevelsen.
Fordypning i nettspillinga
Publikum er ganske flinke til å lage liv, men «PES» har en vei å gå for å få dem til å fremstå som noen annet enn de klonede pappfigurene de faktisk er. Se til «NHL 15», det aller beste sportsspillet på markedet på akkurat dette.
Dessuten kommer jeg aldri over den markante lisensmangelen i denne serien. De fleste spillerne er på plass, men langt i fra de fleste lagene og draktene. Ja, jeg vet du kan løse noe manuelt i redigeringsverktøyet, men det er en ekstrajobb jeg ikke har tenkt å ta.
Paradokset er at det går litt utover de lisensene man faktisk har sikret seg. Et eksempel her er selveste Champions League, som kunne vært en gyllen modus. Nå blir det ikke annet enn en hvilken som helst turneringsmodus – bare med en litt annen innpakning.
Langt i fra alle lag er representert, blant annet Åge Hareides Malmö FF.
Utover Champions League, Europa League, Copa Libertadores og Copa Sudamericana er likhetene i moduser også markant.
Du kan styre én spillers karriere i Become a Legend, og ta managerrollen i Master League. FIFA Ultimate Team har fått sitt motstykke i My Club, som faktisk er ganske fornøyelig – spesielt når nye spillere skal signeres.
Videre er det mulig å fordype seg over nettet med blant annet Online Divisions, som tilfører et mer langtrekkende konkurranseelement til nettspillingen.
Det er gledelig å konstatere at spilling over nett så langt virker veldig robust og problemfritt, og det er jo noe eget ved å ha menneskelig motstand på andre siden av banen.
Rollene har snudd
I sum har «Pro Evolution Soccer 2015» tatt steg. Spørsmålet er om de er i riktig retning.
Tidligere var det «FIFA»-seien som stjal skamløst fra sin japanske lillebror, i år føler jeg akkurat den tendensen har snudd litt. «PES 2015» nærmer seg på alle måter sluggeren fra EA Sports, og mister kanskje litt av sjela si på veien.
Dette er imidlertid et solid sportsspill, et spill som i aller høyeste grad besitter kvalitetene til å engasjere og underholde. Så når likhetene mellom de to bitre rivalene er såpass markante blir det egentlig en smakssak hvis du må velge mellom dem.
«FIFA» vinner fortsatt på presentasjon og lisensene sine, mens «PES» fremdeles er et hestehode foran på fleksibilitet ute på det grønne gresset.
«The Pitch is Ours» proklamerer altså Konami med «Pro Evolution Soccer 2015». Er den din også?
NB! «Pro Evolution Soccer 2015» er lansert til PlayStation 3, PlayStation 4 (testet), Xbox 360, Xbox One og pc.
