(PressFire.no): Bare for å ha alt på det rene: Jeg har ingen forkunnskaper om «Avatar»-universet som «Legend of Korra» inngår i, være det seg i form av tv-serien på Nickelodeon eller tidligere utgivelser på konsoll.
For meg er dette et spill blant mange andre, og vurderes på nøyaktig de samme premissene.
Jeg har også en annen innrømmelse å komme med: I denne delen av innledningen pleier jeg å så tvil om hvorvidt det aktuelle spillet innfrir eller ikke, som for å lokke leseren videre med i teksten.
Det kommer jeg ikke til å gjøre denne gangen.
For uansett hvor mye man «moonwalker» rundt grøten, er det vanskelig å komme utenom det faktum at «Legend of Korra» er skvip av aller verste sort. Selv om jeg desperat har krydret anmeldelsen med pirrende knausgårdske mellomtitler, ønsker jeg likevel å understreke at det egentlig er alt du trenger å vite.
Men for all del, les videre.
Derivat
Dette er altså et nedlastbart spill basert på en animert tv-serie kjent fra barnekanalen Nickelodeon. «Legend of Korra» er visstnok en slags «spin-off» av tv-serien «Avatar: The Last Airbender», og bygger på den samme ideen om indoktrinerte kids med ekstraordinære evner til å manipulere de fire elementene vann, vind, jord og ild.
Selv om serien er produsert i USA, blir det umiddelbart tydelig at stilen er hentet fra japansk tegneseriekultur, komplett med høylytte «onelinere», høytsvevende liksom-slåssing og hybride kjæledyr (hund og isbjørn i denne omgang).
Selve historieforløpet forholder seg utelukkende til filmsekvenser mellom slagene, men varer aldri i noe mer enn et par sekunder, som for å anerkjenne hvor utbredt konsentrasjonsvansker er blant dagens unge håpefulle.
På den annen side er jeg nesten takknemlig for at denne mangelen på ambisjoner også bidro til å forkorte den totale spilletiden, uten at det på noen måte faller i spillets favør.
Rent visuelt er det blitt forsøkt å etterape tegneseriestilen til tv-serien, uten at det gir spillet noen andre fordeler enn å se litt bedre ut enn andre nedlastbare utgivelser. Det hjelper heller ikke at motstanderne oppfører seg som Stephen Hawking (hvis han ble fratatt rullestolen og intellektet), der de kaver rundt i omgivelsene uten mål og mening.
Fragmentert
«Legend of Korra» baserer seg sannsynligvis på antakelsen om at personen som spiller det, har klart å sleve seg gjennom den overordnede historien på egenhånd. Kanskje skyldes det taktisk arroganse, kanskje skyldes det ren og skjær latskap, men resultatet er uansett det samme:
Spillet handler i all essens om å dundre løs på tre knapper til krampa tar deg, mens du beveger deg gjennom statiske kulisser, kolliderer med usynlige vegger og gradvis stiger ned i psykens mørke irrganger mens du tenker at Bukowski kanskje hadde rett.
Det er et keitete og fragmentert «beat’em’up» med klare skiller mellom dødtid og «action», blottet for personlighet og skaperglede. Det er også et flott eksempel på hva som skjer når en utvikler klemmer et forsøksvis stort spill inn i det nedlastbare spillets enkle rammer, og tror løsningen er å simplifisere i alle ledd.
Ved eksempelvis å samle glødende sfærer underveis i spillet, det vil si systematisk knuse potter og esker i omgivelsene, kan du opparbeide valuta.
Valutaen brukes til å kjøpe et fåtall angrepskombinasjoner (trykk firkant fire ganger istedenfor tre), eller ekstra helse og lignende – ingenting nødvendig for å fullføre spillet.
Det er med andre ord et system for systemets skyld, kun eksisterende i kraft av å selge illusjonen om noe større. Ironisk nok bidrar det bare til å fremheve den uinspirerte motløsheten som underbygger hele opplevelsen.
Noe som for øvrig minner meg på et sitat jeg leste, fra en fyr jeg egentlig ikke har noe særlig kjennskap til (George Saunders):
– Irony is just honesty with the volume cranked up.
Eventuelt: Ironien er din beste venn og din verste fiende. Takk for den, Nickelodeon.
Hevdvunnet
Men jeg kan ikke avslutte anmeldelsen uten å nevne kampsystemet, selv om jeg sannsynligvis allerede sitter med skjegget fullt av postkasser hva spillets målgruppe angår. Siden dette er et «beat’em’up» hvor man uten forklaring blir transportert fra den ene slåsskampen til den andre, hviler store deler av ansvaret på den spillmekaniske slåssebiten.
Og hva kan man si? Korras repertoar består av en håndfull bevegelser som du må gjenta til det kjedsommelige, uten å ha noen kontroll over hvilken retning de avgis.
De stive animasjonene gjør hver eneste konfrontasjon til et eneste stort antiklimaks, selv om det er gjort plass til noen kontekstavhengige «finishers».
Enten du bruker ild, vann, vind eller jord, har du ingen form for bevegelsesfrihet i kampens hete, siden hver angrepsanimasjon låser Korra til bakken. Man kan jo hevde at det er lagt opp til å variere bruken av elementer basert på typen fiende, men det blir å tilskrive spillopplevelsen en strategisk dimensjon det ikke fortjener.
Faktum er at du kommer til å bytte mellom elementene for å døyve monotonien og mangelen på flyt, uavhengig av om det er nødvendig eller ikke.
Som nevnt innledningsvis, og for å konkludere denne nøkterne vurderingen av det foreliggende underholdningsprodukt: «Legend of Korra» er et skvip uten sidestykke. Eller rettere sagt, et skvip med sidestykke i tilsvarende skvip, såfremt skvipet er av aller verste sort.
Jeg tror ærlig talt ikke det spiller noen trille om du sitter klemt oppi tv-skjermen når serien har sendeflate – dette er ikke et spill som gjør verken spillmediet eller opphavsmaterialet noen tjenester overhodet, så det beste for alle parter er nok bare at du holder deg unna.
Sitter du fortsatt på gjerdet, eller er du bare underernært på spillsnop? Last ned «Subway Surfers» til smarttelefonen din. Timevis med gratis moro.
NB! Spillet er lansert til PlayStation 3, PlayStation 4 (testet), pc, Xbox One og Xbox 360.
