(PressFire.no): Det må vel snart finnes flere «Tetris»-varianter enn det finnes sandkorn i Sahara. Det finnes sikkert flere dingser som kan spille «Tetris» enn det finnes «Tetris».

Så da «Tetris Effect» ble annonsert skal jeg innrømme at jeg såvidt enset det en tanke.

«Tetris? Kult. Jeg skal sikker prøve det. Kanskje.»

Inntil jeg hørte at det var Tetsuya Mizuguchi som skulle dra i spakene, mannen bak fargesprakende spill som «Lumines» og «Rez» – spill som gjerne spruter inn et spennende musikkelement for å sette prikken over i-en.

Og her har han funnet fram godgryta og lempet alt bra han har gjort før, og snurrer det sammen til en «Tetris» du aldri har sett før.

«Tetris Effect». Bare navnet vitner om at dette er et spill som er seg selv bevisst. Effekten oppstår når du har brukt så mye tid på en aktivitet at den begynner å manifestere seg i hjernebarken din selv når du ikke gjør den.

Og hjernebarken får kjørt seg. Sansene dine angripes med én gang du starter å spille. Riktignok er det helt vanlig «Tetris» sånn spillbarhetsmessig dette, men et lag med audiovisuell orgasme legges over det hele.

Mizuguchi på sitt beste, med andre ord.

 

Netthinnemassasje

Har du spilt «Tetris» før vet du hvordan det går sånn spillmessig. Dette er akkurat som «vanlig» – sett brikker som kommer ramlende ned sammen slik at de danner en sammenhengende linje, som så forsvinner. Gjør dette nok ganger, og brettet er «vunnet» (eller velg å fortsette inn i evigheten og jakten på toppscoren).

Du har også mulighet for å ha indikator som viser hvor brikkene faller, sette til side reservebrikker og annet snacks som har blitt standard med årene.

Men i form og farge er dette noe helt nytt.

Konseptet i spillets «Journey»-modus, en slags «historie»-variant, er at du hopper mellom små «brett» som varer i tre til ti minutter hver. Hver av disse 27 brettene har sin egen tematikk, med svært distinkte visuelle uttrykk og egen musikk – ofte med vokaler.

Brikkeflytting, -rotasjon og plassering gir alle lyd-feedback som står i stil med både grafikken som dundrer rundt deg og den stemningsfulle musikken. Begge øker i intensitet etter hvert som du flerrer unna linje etter linje med blokker, og mengden trallala som flyr rundt når uante høyder.

Hastigheten brikkene faller i holder stil med musikken, noe som betyr at du i et øyeblikk zoomer avgårde i VM-tempo, for så å plutselig ha en pustepause rett etter.

Det legger et ekstra vanskelighets-lag over det hele, og slik sett er dette en slags krysning av «Lumines» og «Tetris». Den vidunderlige mølja svangerskapet de to spillene imellom produserer pumpes rett inn i blodårene dine i megatempo – og vips, så har det gått tre timer.

Og kjører du på med Expert-vanskelighetsgrad og blåser gjennom hele greia i én runde, får du måle deg på verdens-leaderboarden.

Det er vanskelig å skulle sette ord på hvor fordømt god det føles å klemme ned brikker i dette spillet. Alt bare stemmer. Lyder, lys og eksplosjoner bare flyr ut fra skjermen i en supertilfredsstillende cocktail, igjen og igjen.

Det virker som om utviklerne strekker en hånd godt ned i buksa mi og romsterer skikkelig hver gang jeg får en Tetris.

 

I sonen

For meg er det viktig at spillet lar meg finne en slags indre ro og rytme, der jeg slipper å tenke og heller bare kan dundre på i maks tempo. Å havne «i sonen» er målet – en zen-aktig tilstand hvor jeg bare spacer helt ut og lar hodet tømmes.

«Tetris» er et av få spill hvor jeg får trykt meg inn i en slik sinnsro, der alt smelter vekk rundt meg.

Det er bare meg og spillet som gjelder, men ting går så kjapt på skjermen at jeg ikke faktisk tenker på hva jeg gjør – reaksjonene er nærmest instinktive.

Istedet for å tenke over brikker og posisjonering kan jeg la tankene svømme rundt, samtidig som jeg er 100% konsentrert på det som skjer på skjermen. «Tetris» er dataspill i sin pureste form, og dette er like pur dataspillnytelse.

Men med så mye trøkk fra grafikk og lyd skulle en dermed kanskje tro at spillet bytter ut følelsen av å være i ett med spillet med en mer sansebasert imitasjon av det, men der kan jeg heldigvis rapportere om at det fungerer mer som et supplement.

Null problem å finne «sonen», med andre ord – og bevare meg vel så dypt inn i det man kan komme når spillet hjelper på slik det gjør.

 

Perfectris

Og denne «sonen» er faktisk et gameplay-element her.

Spillets «gimmick», sånn bortsett fra stilen, er at du bygger opp en måler etter hvert som du svir unna linjer med klosser. Når denne er full nok kan du få en kort periode hvor tiden sakkes ned og linjene du klarerer senkes ned til bunnen i en fin bunke – før alle forsvinner i en kjempesmell på én gang.

Her er det varianter av Tetris-er vi aldri har sett før: Octoris, Dodecratis, Decahexatris og den myteomspunnede Perfectris. For den må du greie atten linjer på én gang!

Det fungerer både som en slags panikk-knapp dersom du holder på å feile, og som en måte å klemme ekstra poeng ut av runden din (noe som må til for de beste rangeringene). Jeg liker det godt!

Det er ikke bare denne «Journey»-modusen heller. «Effects»-delen av spillet inneholder en haug mer eller mindre tradisjonelle varianter av «Tetris», inkludert moduser der spillet legger inn speisa regler underveis – som å slippe gigantversjoner av blokkene, å vri på spillfeltet eller å gjøre om enkelte klosser til bomber.

Noe jeg også liker godt er at det finnes en hardcore-modus som går enda kjappere enn det kjappeste i resten av spillet. Fint for de som ønsker en enda større utfordring, og som betyr at spillet ikke går tom for damp med det første – ikke at det står i noen fare for å gjøre det med de andre modusene heller, forsåvidt.

Og alt er selvfølgelig med online-lister over hvem som er best. Alle bokser blir krysset ut av hva et godt «Tetris»-spill skal ha, med andre ord – kanskje med unntak av flerspiller, som ikke finnes.

 

Enda bedre i VR

Så er det også sånn at dette er et VR-spill også.

Og da er du unnskyldt for å tenke «ehhh, Tetris i VR, det høres teit ut», men her vris alt av det visuelle rundt deg for å ta over sansene dine enda mer.

Hiv på et par gode høretelefoner og det er ikke langt unna at Buddha personlig kommer og legger seg i fanget ditt og purrer kjærlig. Dette er så nærme «Tetris»-nirvana det er mulig å komme.

Ikke blir det vanskeligere å spille heller – spillefeltet er akkurat det samme som på en vanlig tv – men alt vris opp til 11. De flammene som danset på skjermen tidligere, flyr nå rundt deg istedet. Det er en perifér greie i stor grad, for øynene er som regel fiksert rett frem og på spillefeltet.

Om noe synes jeg det er enda lettere å fokusere inne i VR, selv om alt nå foregår rundt deg samtidig, for inne i VR-maska stenges verden helt av.

Jeg skal nødig kalle dette for VRs største gullkorn, men vi er neimen ikke langt unna, og det med «Tetris»!

 

Det er ikke helt uten småplukk, riktignok. Jeg liker ikke at jeg ikke kan bytte om knappene for rotering med eller mot klokka, for eksempel (jeg vil bruke X-knappen, damn it), og noen ganger flyr grafikkelementer foran spillefeltet.

Jeg kunne også tenkt meg muligheten til å sirkulere musikken bedre i «endless»-modusene. Ettersom musikken er lagd for ti minutters-bolker blir den raskt veldig repetitiv etter en halvtime med spilling.

Men med gode innstillinger som lar deg slå av og på det visuelle trallalaet etter egne preferanser forblir det fortsatt bare småplukk.

Spillet har en haug moduser, en skikkelig endless-modus (som var fraværende i f.eks. «Pyuo Pyuo Tetris»), mer for de skikkelig gode og en vanvittig presentasjon jeg aldri hadde trodd skulle kle et så gammelt og «trist» spill.

Det skal litt til å utfordre kongen av «Tetris»-haugen, som for meg har vært «Tetris DS» til nå, men «Tetris Effect» er en så komplett pakke at det er vanskelig å ikke klaske hender og føtter sammen i vill begeistring.

Det ultimate puzzle-spillet har blitt bedre – 34 år etter originalen.

 

«Tetris Effect» er foreløpig kun ute til PlayStation 4 og er spillbart med eller uten PSVR.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer