(PressFire.no): De to foregående «Tomb Raider»-spillene fra Crystal Dynamics har med rette fått mye skryt. I dette siste spillet i det som ser ut til å bli en trilogi, har Eidos Montreal overtatt sjefsrollen, noe som har fått Lara-fans til å fnise nervøst i påvente av «Shadow of the Tomb Raider»s ankomst.

Vi kan med en gang berolige de som har ventet på nye runder med frøken Croft: dette er slettes ikke verst.

 

De dødes dag

«Shadow» starter der «Rise» sluttet, med Lara og kompisen Jonah på jakt etter skatter med den skumle organisasjonen Trinity hakk i hæl. Etter en kort introsekvens er vi i Mexico, hvor lokalbefolkningen feirer dia de los muertos, de dødes dag.

Dette er en genistrek av spillmakerne; ikke bare blir vi servert en merkelig gripende fest-men-trist stemning, de benytter også anledningen til å gi Lara en egen karakteristisk dødsmaske.

Dette er ikke bare lekker staffasje, det er også et frempek mot det kanskje spenstigste fortellertekniske grepet vi har sett i denne serien – som vi ikke skal røpe her...

Deretter er det berg-og-dalbane gjennom typisk gravplyndring, med farlige dyr, feller, onde skurker og verdens undergang.

Det er tydelig at Eidos prøver å være forsiktig med ting som stereotyping av etniske minoriteter og regelrett tjueri av kulturskatter, men det er samtidig på det rene at Laras foretrukne modus operandi er å rive ned, skyte i filler, sette fyr på, og knuse omgivelsene sine. Heldigvis. For det er jo det vi liker — og det er jo «bare» et spill.

Den fineste sekvenser er kanskje den som også er den minst karakteristiske. I et tilbakeblikk etter et stygt jaguarangrep møter vi barne-Lara som utforsker Croft-familiens herregård. Her styrer vi Lara mens hun til å begynne med løper rundt i parken og dernest løser en klassisk «Tomb Raider»-gåte inne i biblioteket.

At dette så åpner døren til en skrekkelig hemmelighet blir pussig nok en form for påheng. Man kan anta at dette er tenkt som noe som skal skape en kraftig følelsesmessig reaksjon hos spilleren, men i praksis er man bare så fornøyd med å ha løst gåten at det fæle forsvinner.

 

For lange filmsekvenser

Og her er vi ved et av problemene med ikke bare «Shadow», men alle spillene i reboot-trilogien. I perioder må spillet vike til fordel for det som er en middels nattfilm på tv. Dette understrekes av at filmsekvensene her er alt for lange. Det er lett å skjønne hvorfor de er der, men den jevne spiller er ikke i det hele tatt interessert, han eller hun vil heller tilbake til det som er moro: å spille. Til alt hell kan filmene hoppes over.

De mekaniske rammene for «Shadow» er de samme som for de foregående spillene, hvor vi styrer Lara i tredjeperson, bruker «survival instincts» for å finne utstyr og veien videre, og camper på utvalgte steder for å levle opp Lara og utstyret hennes. Disse leirplassene kan man så bruke til å magisk flytte seg fra sted til sted, noe som er spesielt nyttig når du vil spille om igjen, for å finne alle de skjulte skattene og hemmelighetene.

 

Ikke best på PS4?

Jeg spilte de to forrige spillene på pc, men PS4-opplevelsen er akkurat like god, dog med et ganske pussig unntak. På PS4 er det nemlig noe som skurrer litt med noen av overflateteksturene. Alle menneskene ser ut som om de er dyppet i flytende plastikk, og overflaterefleksjonene er overdrevet. Dette er spesielt tydelig i filmsekvensene, men også i selve spillet.

Jeg vet ikke hva dette skyldes, om det bare gjelder PS4, eller om jeg trenger ny tv, men kontrasten til andre spill er der. Likevel, dette er jo bare kosmetikk og har ingen praktisk betydning, med mindre man er sykelig opptatt av fotorealisme i spill. Denne spilleren glemte det i hvert fall rimelig kjapt.

Lara og jeg har en lang historie sammen. Vi møttes da hun seilte ned en bratt bakke, i vill fart mot et bunnløst juv, bare avbrutt av spenstige sidehopp for å finne ekstra våpen. Siden har vi sklidd ut og inn av hverandres liv, som to gamle venner med varierende benefits. Det har vært ekstatisk og kranglete, altoppslukende og irriterende — men aldri kjedelig.

Da hun for fem år siden døde og så gjenoppsto som seg selv var det ikke måte på hvor gledelig gjensynet var. Det går for lenge mellom hver gang vi kan treffes, men når det skjer er det fest. Og det er det denne gangen også. Alt er akkurat som vi husker det, fra de beste festene, med vors, full runde på byen og nach.

 

Det er rett og slett gøy å spille «Shadow of the Tomb Raider». Litt rusk i fortellerteknikken, og noen småplatte filmsekvenser vi har sett bedre i en middels tv-film gjør ingen ting, totalopplevelsen trumfer dem fullstendig.

Når jeg snart er ferdig med kjernestoryen er jeg glad for at jeg fortsatt har mye igjen å oppdage, både skatter og ekstra Challenge Tombs. Lara får ikke gå fra festen ennå.

Med rebooten «Tomb Raider» fra 2013 som en moderne klassiker, og oppfølgeren «Rise» som et knakende godt actioneventyr, kunne «Shadow» fort ha endt som et flaut og griskt mageplask. Men det har heldigvis ikke skjedd. Trilogiens siste del er fullt på høyde med toern og setter et fint (foreløpig, får vi håpe) punktum for Laras eskapader. Jeg gleder med allerede til hun kommer på fest igjen.

«Shadow of the Tomb Raider» er ute til PS4 (testet), Xbox One og pc.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer