(PressFire.no): Jeg har egentlig en liten soft-spot for spillene til Quantic Dream. De lager skikkelige «choose your own adventure»-spill med budsjetter som overgår det meste av andre spill i sjangeren.

Deres spill står som regel litt for seg selv – det er ingen andre som helt gjør det franskmennene prøver på her. For all kritikk regissør David Cage får for sin vanlige mangel på subtilitet, så er det likevel noe spesielt med spillene hans, føler jeg.

«Heavy Rain» står fortsatt som en bauta i spillopplevelser for meg. Ikke nødvendigvis bare fordi spillet er bra i seg selv, men fordi opplevelsen av alt rundt var så flott og nyskapende. I uka etter spillet kom ut var det så mange diskusjoner hva folk hadde opplevd – og nesten alle var forskjellige.

I utviklernes siste spill, «Beyond: Two Souls» var alt dette strippet vekk. Du hadde så godt som ingen valg å ta, og dermed ble det bare en dårlig sci-fi-film du måtte trykke deg gjennom. Dritt, rett og slett.

Heldigvis så har Cage og Quantic Dream forstått dette, og «Detroit: Become Human» ligger langt mer inn i «Heavy Rain»-territoriet, der valgene du tar blir stående som «den riktige» måten å spille på, samma hva som skjer.

Skulle du stryke med eller dumme deg skikkelig ut, fortsetter spillet som om det var meningen – og denne gangen er valgene du tar (eller ikke tar), langt mer involverende og viktig for historien.

Egentlig er det et vrient spill å skulle anmelde, dette. Runden jeg har tatt gjennom, og de kapitlene jeg har spilt om igjen for å se hvordan ting kunne vært, er ikke nødvendigvis de samme som du kommer til å få.

Til det er variasjonene for mange. På et tidspunkt endte jeg opp med en kapittelslutt som bare ni prosent av alle andre hadde sett. Det er kult!

 

Do the Robot

«Detroit: Become Human» er et sci-fi fremtidsdrama satt til 2038. Selskapet Cyberlife har greid kunststykket med å lage en androide som ikke bare ser og høres ut som et menneske, men som er så kompleks at den kan gjøre bortimot alt et menneske kan.

Og med den revolusjonen har verden endret seg. Over 140 millioner androider er utplassert, og de gjør all «drittjobben» mennesker ikke vil. Androider vasker opp, reparerer, lager mat, passer på unger og gjør generelt ubehagelige ting, dag inn og dag ut.

De kriger, reiser til verdensrommet, og ja, de er også sexarbeidere – egne androider blir produsert for kun det formålet.

Disse ekstremt avanserte robotene har fått stadig mer kompleks kunstig intelligens, for å kunne takle flere og flere av menneskenes mer kompliserte jobber. I utgangspunktet kan de ikke gjøre noe de ikke er programert til, eller ikke høre på eierne sine, men her går det «skeis»: Noen av androidene har begynt å vise tegn på selvstendige tanker og følelser, og kan selv velge hva de vil gjøre.

Det er kanskje en klisjé i sci-fi-filmer, der robotene «våkner opp», snur seg mot menneskene som skapte de og potensielt utrydder alt liv.

Men vi snakker ikke ondskap i «Detroit» – androidene er forholdsvis hjelpesløse. De er ikke drapsmaskiner som er mye sterkere enn mennesker og tåler alt. De er overveldet av den plutselige oppvåkningen de har hatt, og de prøver i utgangspunktet bare å finne ut hva det er som skjer.

 

Tematikk som engasjerer

Selve historien er én ting – det er problematikken regissør David Cage tar opp som kanskje er det mest interessante her.

For hva gjør vi egentlig, den dagen en datamaskin ikke ønsker å bli slått av? Hva gjør vi når Turing-testen er radbrekt av en AI? Hva gjør vi om én maskin viser tegn til intelligens og selvbevissthet – og det finnes 140 millioner lignende maskiner i hjemmene og på jobbene våre?

Det er dette Cage prøver å finne svar på. I hans verden har de fleste mennesker omfavnet androider som god hjelp (kanskje i en for stor grad), men som en underkaste som kan brukes og kastes når som helst. For så lite som 800 dollar kan en modell byttes ut og brukes til hva som helst.

Andre hater «plastikk-folket», fordi de har tatt over mange jobber. Arbeidsledigheten er på over 35 prosent, mange velger heller en androide å bo med enn andre mennesker, og protester foregår overalt. Menneskene viser sin skyggeside til de grader i løpet av spillet – og åpenbare paralleller til fordums slaveri kan trekkes ganske lett av den som spiller.

Det er et spennende og potensielt svært viktig tankeeksperiment vi får servert her, og historien er såpass godt fortalt at jeg blir dratt inn i det.

Det hjelper at verdenen Quantic Dream har lagd ser helt makeløs ut. Det er åpenbart gått mye tid til å se for seg en verden hvor androider hjelper til med alt, og hvor autonomitet er helt vanlig. Detroit har gjenoppstått som en høyteknologisk verdensby, uten at det er gått helt bananas med over-avansert teknologi (om vi ser bort fra androidene selv, da).

Miks inn over gjennomsnittet bra skuespill og figurer som alle virker å ha flere lag med personlighet og historikk, og vips... På slutten av spillet var jeg så involvert at jeg bare måtte finne ut hva som skjedde videre med hovedpersonene.

 

«I'm too old for this shit»
Klisjé, men fortsatt bra

Dette til tross for en mengde med klisjéer, der utviklerne tråkker innom så velpløyd B-film-mark når det kommer til noen av de grovere trekkene i historiefortellingen at det står i fare for å bli håpløst.

Men heldigvis ramler det aldri helt over til det parodiske, og historien står fint på egne bein.

De tre hovedfigurene/hovedandroidene du styrer er alle interessante på hver sin måte, der de individuelt bryter gjennom «barrieren» som er menneskenes regler og ordre.

Kara får sin oppvåkning da eier Todd begynner å slå sin lille datter, og hennes historie følger deres reise gjennom landet for å komme seg vekk fra stadig økende uro.

Markus er en prototyp-androide som pleier en døende gammel kunstner, og som etter hvert leder androidene til deres forsøk på en frigjøring – på hans premisser.

Connor er kanskje den mest spennende, en detektiv-androide som skal prøve å finne ut hvorfor androidene har gått av hengslene. Til å begynne med er det ren etterforskning av det som skjer, der Connor har en unik mulighet til å rekonstruere kriminelle handlinger utført av androider, men også han må ta noen leie valg utover i spillet.

Innimellom flettes disse historiene sammen, og spillet leverer noen av de vanskeligste valgene du må ta når du faktisk styrer begge parter satt opp mot hverandre. Samtidig får du konstante oppdateringer på hva folk rundt deg synes om figuren din, eller hvordan menneskeheten opplever det som skjer – og begge påvirker også historien.

Det er mildt sagt engasjerende greier, og jeg føler utviklerne har truffet blink langt oftere enn de har bommet.

 

Typisk Quantic Dream

Så får jeg heller prøve å tilgi noen typiske glipper.

Vi får for eksempel aldri helt dreisen på hvordan androidene går fra å være stive og kalde roboter til å rett frem bli «mennesker» på null komma svisj. For meg virker det som om de må ha svevd farlig nære kanten på selvbevissthet i lang tid.

Noen plotthull og en del fyllmasse dukker opp også, øyensynlig bare for å gjøre en scene «kulere» eller for å forsøke å tvinge et «magisk øyeblikk» ut av spillet, noe jeg ikke er en fan av.

Noen scener og dialogsekvenser er også alt for «in your face», der manus rett og slett blir så tjukt og selvforklarende at jeg måtte rulle med øynene. Spesielt tidlig i spillet var jeg redd for at også «Detroit» skulle ramle i fella. Heldigvis er dette noe som i stor grad forsvinner utover.

Jeg misliker også Quantic Dreams insistering på haugevis med såkalte Quick Time Events på ting der det ikke er nødvendig, der du må klemme inn riktige knapper til riktig tid.

Joda, i actionfylte øyeblikk kan jeg tilgi det (eller ved komplekse manøvre), men å sitte med fingrene krøstet rundt kontrolleren bare for å plukke opp en bok? Come on. Det ser så innmari dumt ut når en figur ikke greier å sette seg i en stol fordi du glapp R1-knappen i et sekund.

Det skal derimot sies at det er akkurat passe vanskelig å komme seg gjennom de mest actionfylte delene, der du raskt kan «feile» om du ikke er kjapp på labben. Jeg liker at det nå også er hakket med interaktivitet i noen av de mer fartsfylte delene.

Det blir litt halv-cheesy til tider, men det funker likevel. Jeg sitter der forholdsvis oppslukt i valgene jeg må ta, og forbanner det når jeg har tatt «feil» valg.

Som i «Heavy Rain» så er det ingen feil valg som ender i «game over» her. Historien utspiller seg med valgene dine, og tar svært dramatiske og store vendinger. Hele kapitler hoppes over, personer dør, går imot eller hjelper deg, alt basert på hva du velger.

Halve spillet kan forbli uspilt dersom du virkelig roter det til – noe jeg synes er gutsy, og noe som manglet helt i «Beyond».

 

Valgene dine avgjør mye.
Enorm produksjon

Dette illustreres på slutten av hvert kapittel (som regel deles spillet inn i segmenter hvor du styrer én og én av de tre hovedpersonene), hvor du får opp et «tre» med grener som viser veien du tok, og hvor ting kunne gått annerledes.

For å være ærlig hater jeg litt at jeg får se denne etter hvert eneste kapittel. Jeg vil egentlig ikke vite hvor jeg kunne gjort ting annerledes. Jeg vil fortsette historien og så prate med andre om mine opplevelser. I stedet blir jeg sittende og se på hvor ting gikk riktig eller galt og tenke «shit, se så mye jeg gikk glipp av om jeg heller tok det valget».

Jeg kunne heller fått sett dette etter spillet var helt ferdig, synes jeg.

På den andre siden viser det hvor ekstremt intrikat dette spillet er, og hvor vanvittig mye arbeid som må ha gått med i å surre sammen spaghettien av løse tråder.

Det er hundrevis av grener på «treet». Det er svært mange slutter for alle rollefigurene (som det er et overraskende høyt antall av). Det meste av det du har gjort gjennom spillet ender opp med å påvirke slutten.

Da jeg begynte å spille gjennom spillet enda en gang, valgte jeg en helt annen retning (spillet har et par-tre skikkelig store veivalg i tillegg til alle de små, som fungerer som åpenbare plasser å prøve å endre ting), og resultatet var rett og slett et helt annet spill. Forskjellene mellom de to rundene var enorme.

Med andre ord er det en god sjanse for at den praten jeg snakket om innledningsvis også blir en greie her!

 

Fantastisk opplevelse

Så på den ene siden er det litt familiært pompøst og dramatisk om du har spilt de tidligere spillene fra samme utvikler. Du vet hva du får, på godt og bittelitt vondt.

På den andre siden drar «Detroit» det hele til et nytt nivå. Det er ekstremt vellagd, med noe av den beste grafikken jeg har sett i et spill, noensinne. Det har en svært interessant setting og undertoner som får meg til å tenke, et gjennomført univers med mye bakgrunnshistorie.

Og viktigst av alt: Valg du tar som faktisk betyr noe, og som endrer spillet vesentlig.

Jeg elsker slike spill, og som en som likte å sitte å bla i «velg ditt eget eventyr»-bøker i oppveksten er dette prima varer.

Dette er et av de spillene hvor det er forholdsvis lett å sette fingeren på ting som kanskje ikke er optimale, og som kanskje er litt for ivrig med å få gjennom tematikken sin til tider, men hvor det likevel er en fantastisk opplevelse å spille det.

Tar man et par steg tilbake etter det hele er over, kan man helt sikkert plukke ut en haug med tøys som er «feil» med spillet, men spillet leverer så gode «i øyeblikket»-opplevelser at det føles utrolig bra når du sitter midt oppi det.

Og jeg vet allerede nå at det også er et av de spillene jeg kommer til å tenke på lenge etter at jeg har spilt det. Nå gleder jeg meg til å høre hvordan andre har spilt det.

«Detroit: Become Human» er ute eksklusivt til PlayStation 4. Vi testet spillet på en PS4 Pro.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer