(PressFire.no): Da «Shadow of the Colossus» kom ut i 2005 kriblet det så mye magen at jeg ble «sjuk» på lanseringsdagen og måtte holde meg hjemme.
Noen år før hadde «Ico» etterlatt meg med klump i halsen og filosofisk over hvor mye følelser et spill kunne lokke fram.
Derfor var Ueads nye verk øverst på lista mi over kommende spill.
Da spillet endelig sto i PlayStation 2-spilleren gikk det ti timer før jeg la fra meg en svett kontroller og trengte en liten pause. Jeg hadde aldri spilt noe lignende, og det hadde ingen andre heller.
Etter at siste koloss lå i støvet og den velkjente melankolien la seg som et teppe over meg satt jeg igjen med en følelse av å ha opplevd noe helt enestående - et verk for historiebøkene.
I ettertid har det tårnet høyt som inspirasjon for mange spillskapere og er fremdeles den største spillopplevelsen jeg har hatt.
Lett bekymring til lettelse
Det er lov å være bekymret når noen forteller at de skal tukle med favorittspillet ditt – hva om de ikke klarer å beholde alt som gjorde det spesielt? Hva om alt føles feil og du ikke skjønner hvorfor?
Heldigvis tok det ikke engang et minutt før skuldrene mine senket seg – det er ikke mange tonene fra musikken som får spille før følelsene begynner å strømme på.
Det visuelle, som er lagd på ny i alle ledd, er som en forsterkning av alt som allerede var der. Og det som var der, var allerede det mest enestående og storslåtte kunstneriske uttrykket i et dataspill noensinne.
Grunnlaget har åpenbart kommet denne utgaven til gode. Nå er det så slående storslått og mektige at enkelte scener tar pusten fra deg, og idet du akkurat har fått igjen pusten så dras sceneteppet av granitt seg til sidene og du befinner deg ved en innsjø – disen ligger tjukt over vannet og solen klarer så vidt å trenge gjennom med noen stråler.
Det herjede landskapet får sin egen personlighet og balanserer ofte på kniveggen av å være tiltrekkende og yndig det ene øyeblikket, men skarp, hard og ugjestmild i det andre.
Magisk, mystisk og mektig
Men grafikk er bare ett element i ligningen – hva med alt du ikke kan sette fingrene på?
Alt er heldigvis der, og det er bare å ta av seg hatten for hvilken fintfølende behandling Bluepoint har gitt dette unike arvesølvet.
De har skjønt at sjelen ikke er i pikslene, men i det mystiske lyset, hver nyanse i bevegelsene, det forvitrede værbitte landskapet og den storslåtte og følelsesladde musikken. Det handler om forholdet til Agro (å.. hvordan jeg har savnet deg) og alt spillet ikke forteller deg, men etterlater deg undrende og utforskende.
Og viktigst av alt – det handler om ditt forholdt til alle kolossene.
Aldri har et spill klart å skildre størrelsesforhold med så ærefrykt - følelsen av en 150 meter stor koloss tårner over deg med intenst blikk rettet mot deg får ikke bare nakkehårene til å reise seg, men også pulsen til å drastisk øke tempoet.
Og i den nye drakten er de mer storslåtte enn noensinne – de er mer detaljerte og har langt mer overbevisende pels, skjegg og hår.
Å spille denne nye versjonen av spillet minnet meg på hvor fantastisk magiske dataspill kan være.
Da jeg anmeldte den oppussede utgaven i 2011 skreiv jeg at det var magisk, mystisk og mektig. Det er like magisk, mystisk og mektig i 2018. Det finnes heller ingenting som verken kan måle seg eller ligner, hvis man ser bort fra Uedas egne «The Last Guardian»
Denne gangen skriver jeg ikke en anmeldelse, for det trenger jeg heller ikke.
«Shadow of the Colossus» er fremdeles tidenes beste spill – og nå trenger man heller ikke retrobriller for å bli minnet på det.
«Shadow of the Colossus» slippes til PS4 7. februar.