(PressFire.no): Det er litt overraskende og ikke minst imponerende hvor innholdsrikt «Uncharted»-universet viser seg å være.
Med «The Lost Legacy» stiller Nathan Drake seg til siden og lar bi-roller med snert og glimt i øyet tre inn i rampelyset. Det viser seg ikke bare å være et interessant sidespor, men gir serien også ekstra dybde.
Nye fasetter
For når roller som har blitt portrettert med en fot i den moralske gråsonen inntar hovedrollene, får spillet et mindre forutsigbart element enn de velkjente Drake-brødrene.
Det å komme under huden på Chloe og Nadine gir spillet den ekstra fasetten som gjør det at spillet ikke blir et fattigmanns-«Uncharted», men tvert imot gir universet ekstra vitalitet.
Spillskaperne puster liv i rollene med motiv, drivkraft og sosialdynamisk maktbalanse.
Jeg skulle ønske at Naughty Dog kanskje tok seg enda lengre tid med det følelsesmessige, noe som for meg hevet «Uncharted 4: A Thief’s End» et ekstra hakk.
Det kunne også blitt noe helt spesielt om det spillmekaniske kunne hatt en slags innflytelse på forholdet mellom Chloe og Nadine, hvis forhold er en berg-og-dalbane bygget på mistillit og felles interesse.
Dette tilfører heldigvis også moment i historien med kvaliteter basert på frekk humor, galgenhumor og følelsesladde øyeblikk i en dramaturgisk rytme.
Pinlig uoriginalt
Og det er viktig – for selve pilarene i historien ville ikke klart å bære noe helst: Et kappløp for å finne en mytisk skatt før en organisert militant organisasjon styrt av en psykopat får klørne i den først. På papiret er det nærmest pinlig uoriginalt, gjort tusen ganger før av både «Uncharted» og «Tomb Raider».
I stedet er dette nøyaktig som du forventer av en utvidelse til «Uncharted 4: A Thief’s End» - det er heseblesende actioneventyr med alle ingredienser du fikk fra forgjengeren. Det er skyting, sniking, klatring og kjøring i noe som fort går fra «tango» til «vals» og tilbake igjen – slik vi gjerne kjenner det fra Naughty Dog.
Og det er nesten unødvendig å måtte påpeke at det hele foregår i vanvittige vakre omgivelser, men noen av øyeblikkene tar virkelig pusten fra deg. Inntrykkene blir gjerne forsterket når du ikke bare skuer over dem, men også trer inn i dem.
Følelsen av å dra på skattejakt og tapte sivilisasjoner i jungelen har aldri vært så frodig og vakker her, og man må bare berømme kunstverkene utviklerne har drømt opp.
Det er fullt mulig å anklage «Uncharted: The Lost Legacy» for å bare være «mer av det samme» - for på en måte er det også nøyaktig det.
Dette er nesten samme spill som forgjengeren, men forgjengeren var på mange måter som en stor og planlaget reise i flere land. «Uncharted: The Lost Legacy» er mer som impulsivturen du tar med en kompis for å bli bedre kjent.
«Uncharted: The Lost Legacy» slippes til PS4 22. august.
