(PressFire.no): Det tar jo helt av, dette her. Og nå har turen kommet til de bittesmå kjøretøyene, mikro-maskinene, disse finmodellerte doningene som i løpet av de siste tiåra har vært fast inventar på mangt en barnerom.

Problemet med «Micro Machines World Series» er at det hadde vært mer gøy å sette meg ned på stuegulvet i skredderstilling, erklære «brum, brum!» og skrense rundt på parketten med alle de faktiske miniatyrbilene jeg pleide å ha liggende på rommet.

For selv med nok av spillutgivelser bak seg, fungerer merkevaren «Micro Machines» fortsatt best som leketøy. Og «World Series» er slepphendt moro uten verken stil eller substans.

 

Mikro-opplevelse

Jeg skal ikke gå rundt grøten med denne: «Micro Machines World Series» mangler innhold.

Selv om spillet tar utgangspunkt i miniatyrkjøretøy og krumspringene som oppstår i mikro-universet mellom saltbøssen og ostehøvelen din, betyr ikke det at spillet skal være minimalt på innhold.

For solospilleren er det nær sagt nada og niks å ta seg til, foruten å surre noen banerunder mot de datastyrte motstanderne. Ikke engang det er spesielt givende, all den tid motstandernes kunstige ferdighetsnivå er skyhøyt.

Merk mine ord: Uten betaltjenesten Playstation Plus - som man må abonnere på for å spille over nett - er «Micro Machines World Series» en bedrøvelig affære. På det beste er det deg mot en kompis på et begrenset antall baner, mot en hær av udødelige, datastyrte sjåfører.

Det er standardmodusene race, battle og elimination med minimalt av tilpasningsmuligheter – det virker ikke som utvikler Codemasters egentlig har prøvd.

 

Brukbart over nett, når det fungerer

Men joda, noe er det her.

Om du mot formodning allerede har kjøpt «Micro Machines World Series», er det den oppussede kampmodusen og nettspillingen som blir din magre trøst.

En liten nyhet er det gjort plass til siden de forrige utgivelsene: Hvert kjøretøy har tre unike ferdigheter - i tillegg til et par stemmelagte replikker som visstnok skal utgjøre en personlighet (not) – og disse ferdighetene er skreddersydd for kamp.

Det kan være bulldoseren som setter opp vegger for å holde motstanderen ute av målområdet i en runde King of the Hill, eller det kan være lastebilen som kyler dynamittkubber inn i de verste møljeslagsmålene for å jage bort fienden.

Med nok menneskelige mot- og medspillere kan «World Series» risikere å bli ganske fornøyelig, der stram kjørekontroll kombineres med skitne triks og baner fylt med morsomme detaljer.

Dessverre tilhører det sjeldenhetene i et spill korrumpert av et labert matchmaking-system og et begrenset antall aktive spillere – stort sett måtte jeg nøye meg med å konkurrere mot én eller to spillere, hvorav de resterende ti spillerne var datastyrte.

Med andre ord: På nåværende tidspunkt er heller ikke nettspillingen i «Micro Machines World Series» et godt argument for å inngi seg med dette venstrehåndsarbeidet.

Det er spikeren i kista for et spill som ikke tilbyr noen karrieremodus eller Grand prix-mulighet for solospillere. 

 

Det er enkelte aspekter ved spillopplevelsene som bør være kritikkverdige per se. Og som mange anmeldere av «Micro Machines World Series» enten lar gå upåaktet hen eller ikke vektlegger på en forsvarlig måte i sin vurdering.

Det kan skyldes rosenrøde nostalgibriller, tvilsom redaksjonell praksis eller helt andre omstendigheter. Jeg skal ikke gå nærmere inn på akkurat dét.

Det jeg heller vil skrive i dette tilfellet, er: Vær på vakt. Og ikke tro under noen omstendighet at «Micro Machines World Series» er et misforstått spill.

Skrens unna!

«Micro Machines World Series» er ute til PS4, Xbox One, Windows, Linux og Mac.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer