(PressFire.no): Pungreven, eller trichosurus vulpecula, er en nattaktiv planteeter i klatrepungdyrfamilien. På midten av 1800-tallet fikk den status som skadedyr på New Zealand, da etter innførsel fra det australske fastland.

Den er omtrent på størrelse med en katt, som regel grå- eller gulstripet og livnærer seg på epler - helst hundre om dagen. Med hundre epler øker pungreven sine sjanser til å overleve rullende steiner og skilpadder utstyrt med sagblader på ryggen.

Pungreven forsvarer seg ved å snurre hurtig rundt sin egen akse. Og nå er det mulig jeg gikk i surr her.

 

Veljustert ansiktsløft

Crash Bandicoot er tilbake da, foråsirresånn.

Noe som blir litt feil å skrive, siden han egentlig aldri dro – men som også blir litt riktig, siden det har rukket å gå ni år siden forrige spill i serien ble utgitt («Mind over Mutant»).

Som med så mange legendariske spillserier fra nittitallet har ikke tiden, markedet eller kritikerne vært så gode mot pungrevens mange nye eventyr. Den opprinnelige trilogien, derimot, står fortsatt mange spillhjerter nært den dag i dag.

For konseptet var – og er - skuddsikkert. Og den opprinnelige «Crash Bandicoot»-trilogien gjør meg fortsatt herlig frustrert og innbitt, slik kun gode plattformspill kan gjøre.

Foruten at det er nødt til å være en av de best (og mest) oppussede nylanseringene jeg har vært borti – bare sjekk bildene her og sammenlign med 90-talls Crash, da.

Gøy!

 

An apple a day...

... keeps Neo-Cortex away?

På universitetet lærte jeg for øvrig at neocortex er den delen av hjernen vår som står ansvarlig for de høyere kognitive prosessene, slik som finmotorikk og romforståelse.

Prosesser som i aller høyeste grad må tas i bruk når jeg navigerer den oransje pungreven gjennom eskalerende hindringer. Ofte er det helt underbevisste splittsekund-vurderinger som redder dagen, de øyeblikkene hvor man forbløffet finter seg forbi de hersens nitrogenboksene og styrestikka tilsynelatende lever sitt eget liv.

Det er «Crash Bandicoot»-formelen slik den ble kokt ihop i de gylne tider - og som Crash-skaper Naughty Dog har vekslet tungt på i sitt arbeid med den påfølgende «Uncharted»-serien.

Det er i det hele tatt påfallende mange strukturelle likheter mellom eventyrene til Nathan Drake og Crash Bandicoot. Forskjellen er at der Nathan pirker i utforskertrangen, pirker Crash i arkadehjertet.

Og så er det denne forståelsen av hvordan nøye konstruerte hindringer også bør gi rom for lykketreff og improviserte løsninger. Akkurat den forståelsen er – med noen unntak – gjennomgående.

 

Når nostalgien blir en bonus

Jeg har anmeldt flere spill som frir skamløst til nostalgikere for å rettferdiggjøre en laber oppussingsjobb eller høy prislapp. I en perfekt verden bør strengt tatt ikke nostalgiske følelser bli spillets eller filmens største salgspunkt.

Men vi lever ikke i en perfekt verden, så slik blir det jo nødvendigvis. Da får det være opp til oss anmeldere å vurdere hvorvidt det finnes noe mer enn kortvarige nostalgiske følelser å oppdrive fra det aktuelle produktet.

Med andre ord: Selv om jeg spilte hele den opprinnelige trilogien med rosenrøde briller da jeg var 6-8 år gammel, er det ikke derfor jeg motiveres til å spille videre den dag i dag.

Det deilige stikket av nostalgi blir en bonus som spiller annenfiolin for de spillmekaniske kvalitetene; den allerede da tydelige forståelsen for hva som pirrer spillerens konkurranseinstinkt og forventning.

 

Fremtiden kommer bakfra

Naughty Dog forsto allerede på nittitallet hvordan man forteller en historie gjennom kulisser og filmatisk regi.

De forsto også hvordan man med jevne mellomrom trenger å ri på en isbjørn, stå på et motorisert surfebrett, skyte med eplebazooka og kjøre motorsykkel for å holde plattformhoppingen interessant.

Sammen med den utstrakte visuelle oppgraderingen (dette er en «remake», ikke en vanlig oppussing) gjør dette «Crash Bandicoot: N-Sane Trilogy» til en spillpakke det er verdt å satse ukelønna på.

Det skinner igjennom hele veien fra første til tredje spill at utvikler Vicarious Visions har lagt ned lidenskapelig arbeid med å puste nytt liv inn i pungreven. Og til dere lesere som ikke er vokst opp med 90-tallets plattformspill:

Vær klar for en utfordring.

«Crash Bandicoot: N-Sane Trilogy» er ute til Xbox One og Ps4 (testet).

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer