(PressFire.no): Det er ikke ofte jeg setter meg ned og skriver en anmeldelse med rulleteksten så friskt i minne.

«What Remains of Edith Finch» er et av de spillene som gjør det helt nødvendig: Det er en forvirrende og mangslungen ekspedisjon gjennom det vi alle har opplevd og kommer til å oppleve, men som for oss mennesker også står igjen som den største hemmeligheten av dem alle.

Det begynner på «d» og slutter med... ja, hva slutter det egentlig med? Kanskje det til og med er der det begynner?

Idet jeg forsøker å la de siste timene synke inn, på en nærmest desperat jakt etter svar, slår det meg - det er selve jakten som driver meg til vanvidd.

Og – dette er allerede den mest frustrerende delen av anmeldelsen - jakten vil pågå så lenge jeg lever.

 

Systematisert galskap

Hva angår «What Remains of Edith Finch» føles det ikke helt riktig å skrive en anmeldelse slik jeg pleier å skrive dem. Kanskje er det fordi det fortoner seg så fordømt vanskelig.

Vanskelig, fordi jeg ikke helt forstår hva jeg har spilt – feil, fordi jeg ikke ønsker å redusere opplevelsen til de sedvanlige konkrete komponentene.

Ikke det at jeg ikke kan identifisere dem og peke på dem – en spillmekanikk der, et fortellergrep her – men fordi jeg mistenker at det vil bidra til å komme i veien for hva spillutviklerne ønsker å kommunisere.

Eller bare hva jeg selv ønsker å kommunisere. Misforstå meg rett: «What Remains of Edith Finch» er ikke et spill som kommer til å stå igjen som en bauta i spillhistorien. Det er ikke lynende intelligent eller spillmekanisk revolusjonerende.

Likevel har vi å gjøre med et spill som hos det rette publikum vil sette igang en tanke- og følelsesprosess hvor de to – det vil si, følelser og tanker - fort kan bli vanskelig å skille. Er døden egentlig det vakreste et menneske kan oppleve? Er livet ditt egentlig en fortelling om noen andre?

Kan man egentlig stole på at minnene man holder så kjært er noe annet enn funderte fiksjoner, sakte forvridd etter lag på lag med justeringer og nyanseringer, som en bevissthetens evig pågående hviskelek?

Det kan bli utmattende.

Det kan være frigjørende.

Og vi har i bunn og grunn å gjøre med et spill som handler om et hus.

 

Huset med det rare i

 

Om huset du utforsker kunne jeg ha skrevet en helt egen anmeldelse – det er så stappet med detaljer, atmosfære og irrganger at jeg skulle ønske det ble lansert en separat modus hvor du sto fritt til å utforske det uten fortellingens subtile, men håndfaste grep.

Det er en arkitektonisk forundringsboks av hemmelige rom og ganger som sender tankene like mye til litterære klassikere som «Alice i eventyrland» og «Charlie og sjokoladefabrikken» som det gjør til filmer som «Det levende slottet» og «Pans labyrint».

For alle som kan kjenne igjen den naive trangen til virkelighetsflukt fra sin egen barndom, og da mener jeg i både billedlig og bokstavelig forstand, er familiehuset i «What Remains of Edith Finch» en gavepakke uten like.

Det er et hus som er bygget lag på lag i både høyde, dybde og bredde, og som gradvis fortoner seg som en slags virkelighetsflukt på innsiden av virkelighetsflukten.

Eller rettere sagt: En metafor for alle de skjulte rommene i en selv som alltid har vært der, men som man strengt tatt aldri turte eller hadde anledning til å utforske.

Her i form av de tilsynelatende avsperrede rommene til det enkelte familiemedlem, som over hele 1900-tallet har lidd sine skjebner innenfor omkretsen av dette besynderlige reisverket.

Er det noe overnaturlig på gang her, en kosmisk forbannelse, eller er det snarere tvert imot – at den kosmiske forbannelsen er det mest naturlige av alt, den menneskelige tragedie?

Igjen: Det er sannelig ikke godt å si.

 

Skjebner i spill

 

Men før jeg avslutter denne anmeldelsen må jeg bryte mitt eget løfte og bli en smule teknisk, som en siste honnør til utvikler Giant Sparrow.

I sin skildring av en familiehistorie og det vaklevorne huset hvor historien deres har funnet sted, så bruker de også spillmediet på måter kun spillmediet kan brukes på.

Ja, faktisk på måter som jeg i løpet av mine femten år som spillentusiast ikke har sett spillmediet ta i bruk tidligere.

Uten å røpe for mye er det spesielt én sekvens som står igjen som et kroneksempel, der du med den ene styrestikken utfører din montone plikt på sjømatfabrikken – kutter hodet av døde fisk – mens du med den andre styrestikka tar del i en gradvis eskalerende vrangforestilling som til slutt munner ut i en fullverdig psykose.

Det er en enkel, men smart studie av menneskesinnet som aldri kunne ha vært gjort noe annet sted enn nettopp her – i spillenes verden. Det er også et illustrerende eksempel for den eksperimentvillighet som bidrar til å løfte hver enkelthistorie i dette lille flettverket av familiære skjebner.

 

Det som nok vil utgjøre forskjellen mellom hva du, jeg og dere får ut av dette visuelt slående tankeeksperimentet, er individuell nysgjerrighet.

Har du ikke ofret de store spørsmålene en tanke fra før av, er «What Remains of Edith Finch» kanskje bare nettopp det – et vakkert tankeeksperiment. Er du villig til å investere og relatere til det som ligger bakenfor det rent konkrete, uten et behov for tydelige svar, har vi å gjøre med noe større enn som så.

Som dere sikkert har skjønt: Jeg er villig. Og det tør jeg faktisk, i dette tilfellet, å oppfordre andre til å være også. Så får det bare være at ikke alt av stemmeskuespill og teknikaliteter treffer helt hundre prosent.

«What Remains of Edith Finch» er ute til Ps4 (testet) og pc.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer