Sherlock Holmes: The Devil's Daughter

Intetsigende, usammenhengende og overfladisk.

(PressFire.no): Den bråkjekke eksentrikeren med hang til vold. Den hyperintelligente sosiopaten som oppdager sin menneskelige side. Den rusavhengige og rappkjefta konsulenten. Den piperøykende og observante herremannen med sitt karakteristiske forstørrelsesglass.

Fra sin spede start som avisantologi på slutten av 1800-tallet har fortellingene om Sherlock Holmes  i de senere årene preget både lerret og tv-skjermer verden over.

På rollelisten finner du blant annet navn som Robert Downey Jr., Benedict Cumberbatch og Jonny Lee Miller, som begge på sitt vis har tilført den tradisjonsrike karakteren en ny dimensjon - man kan vel si at rollefiguren Holmes på mange måter er gjenoppfunnet for vår tid.

Sånn sett kunne det ha vært gøy å skru klokka tilbake for å gestalte den piperøykende herremannen som startet det hele.

Veltalende idiot

Men jeg klarer ikke helt å forholde meg til den Sherlock som Bigben Interactive tegner opp i «The Devil's Daughter».

Han er verken fullt så arrogant at han blir underholdende, eller fullt så dyktig at det er imponerende. Det kan nesten virke som om utvikleren har gått minste motstands vei for med viten og vilje skape den fyren som alle liker, men som ingen egentlig kjenner.

Med et plettfritt og konstant todagersskjegg tilbringer han dagene i en hestevogn som kjører skytteltrafikk fra det ene åstedet til det andre, tilsynelatende kun for å påpeke de mest åpenbare detaljer i omgivelsene rundt seg.

Joda, han glimter til med en snedig deduksjon her og der, slik jeg kjenner ham, men jeg får liksom aldri helt grep om hva som gjør denne fyren så ekstraordinær. Etter å ha vridd og vendt på noen amuletter, skumlest noen brev og gjort noen vage antagelser om bekledningen til et vitne, valser han inn på kontoret til overkonstabel Lestrade med krav om arrestasjoner.

Eller når han reagerer med vantro på at naboen snoker i privatlivet hans etter selv å ha brutt seg inn i leiligheten hennes for å gjøre nettopp denne oppdagelsen.

Denne tv-spillvarianten av Sherlock er rett og slett lite troverdig som savant-etterforsker, men fremstår heller som en overpriviligert og selvhøytidelig kjekkas med forbindelser på høyt nivå. Kanskje er det fordi jeg har blitt bortskjemt med bedre fremstillinger i andre formater, kanskje er det fordi puslespillmekanikkene er viet mer tid enn selve figuren.

Sannheten ligger nok et sted midt imellom.

Deduksjon for dummies

Men det skal sies: «The Devil's Daughter» er det åttende spillet i serien, og dette er mitt første møte med den. Om det ligger masse forhistorie og nyanser tilbake i tid, så bør det absolutt være et forbehold.

Den spillmekaniske essensen er likevel grei å gjøre rede for. Her er én del systematisk observasjon av viktige gjenstander i omgivelsene (eventyrspillsjangerens mest seiglivede konvensjon), og én del systematisk observasjon av sentrale figurer i handlingen.

Krydderet på kaka er den regelmessige konsultasjonen med Sherlocks svært begrensede arkiv for å supplere informasjonen man innhenter fra disse delene, mens datteren hans (!) noen ganger titter innom i et forsøk på å menneskeliggjøre hovedpersonen.

Heller ikke henne klarer jeg å bry meg om, med sine oppstylta replikker og anmassende latter (kanskje er det noe med den erkebritiske dialekten, eller den dominerende talemåten fra tiden spillet foregår i).

Delen hvor man observerer figurer for å danne seg en profil av hvem de er liker jeg imidlertid godt, og selv om profilbygging ved hjelp av blant annet ansiktsmimikk har blitt gjort bedre i «L.A. Noire» (de fleste figurer i «The Devil's Daughter» ser ut som dukker), er det kult å bruke denne informasjonen til å trekke slutninger.

Tidvis forhastede riktignok, men slutninger like fullt.

Jeg liker også hvordan du inne i en separat menyskjerm kan sette sammen biter av informasjon til en «deduksjon». Ikke nødvendigvis det at man kan gjøre det, men at man kan ende opp med å dedusere feil – og dermed anklage feil person for det aktuelle lovbruddet.

Disse feilene gir tilsynelatende ikke store ringvirkninger, men tilfører likevel spillet en viss følelse av at man selv er i kontroll.

Suppe på spiker

Synd er det derfor at følelsen av kontroll så ofte overstyres av utviklerens (u)synlige hånd. Da jeg i opplæringsdelen av spillet irriterte meg over å måtte vente med å trekke en slutning eller gå videre med saken, var det fordi jeg ikke hadde huket av for en ørliten detalj på spillets «sjekkliste».

Selv om det vitterlig var denne puben jeg skulle besøke, kunne jeg ikke gå inn døren før jeg noterte meg et par initialer på et knivskaft i en annen del av London. Og så videre. Det skjedde ikke ofte, men dessverre ofte nok til at det ble et irritasjonsmoment for en frihetselskende spillkritiker, i tillegg til at illusjonen brytes umiddelbart.

Men det som til slutt felte hele spillopplevelsen – uten at jeg skal røpe noe her – var at jakten på den intrikate røde tråden gjennom spillets «caser» ebbet ut i en svært utilfredsstillende konklusjon. Jeg klarer ikke helt la være å sammenligne det med et hult garnnøste, på overflaten til forveksling likt et vanlig garnnøste, men med for lite tråd til å strikke én eneste Marius-vott til den nyfødte.

Da hjelper det ikke så mye at 1800-tallets London og dens tilhørende kulisser er pene å se på. Såpass «elementær» er historien i et eventyrspill.

Oppsummering
Positivt
Pene omgivelser. Deduksjonssystemet.
Negativt
Intetsigende hovedperson. Usammenhengende handling. Overfladiske veivalg. Varierende stemmeskuespill. Keitete actionsekvenser. Rigid progresjon.
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3