Uncharted 4: A Thief's End

- Ingen gjør dette bedre akkurat nå.

(PressFire.no): Sett fra utsiden kunne det virke som om Nathan Drake var i seriøs trøbbel. Et stykke ut i utviklingen av «A Thief’s End» takket manusforfatter og kreativ regissør Amy Hennig for seg, etterfulgt av spill-regissør Justin Richmond.

Ifølge enkelte kilder ble Amy Hening presset ut av Naughty Dog etter å ha jobbet med «Uncharted»-serien siden starten, men hva som enn skjedde bak kulissene var det drastiske saker.

Åtte måneders motion-capture-opptak ble skrapet, sammen med historien Hennig hadde skrevet til «A Thief’s End». Stemmeleggere ble byttet ut, hele plottet ble omarbeidet og spillet ble utsatt et år. Og deretter utsatt litt igjen.

Vi fikk en nyoppusset PS4-utgave av de to siste spillene i «The Nathan Drake Collection» for å døyve ventetiden, og «A Thief’s End» lot sannelig vente på seg. Det er tross alt nesten fem år siden forgjengeren «Drake’s Deception» ble sluppet, og det er en konsollgenerasjon siden.

Så vi har gledet oss i overkant lenge på dette, med en vag følelse av uro. Heldigvis vet Naughty Dog hva de driver med, og det smarteste de noensinne har gjort var å overlate Nathan Drakes siste eventyr i hendene på Neil Druckmann og Bruce Straley. Radarparet bak «The Last of Us»; etter vår mening et av spillhistoriens store mesterverk.

Å skape bånd

Med «Uncharted 4: A Thief’s End» er de nødt til å forholde seg til et allerede etablert univers med en mer tradisjonell oppbygning. Men selv om historien er langt fra banebrytende merker du umiddelbart at dette er et spill laget av folka bak «The Last of Us». Ikke minst når det gjelder etablering av båndene mellom hovedpersonene, førsteklasses dialog og oppbygging av sterke følelser.

Dette er ekstra viktig fordi Nathan Drake denne gangen gjenforenes med den viktigste personen fra sin fortid: storebroren Sam, som vi ikke har hørt et knyst om før nå.

Siden sist har Nathan førtidspensjonert seg som skattejeger. Han har slått seg til ro med sin nye kone Elena Fisher, og fått seg respektabel jobb som dykker i New Orleans.

Tidene er trange, men Nathan takker likevel nei til en illegal skipsberging i Malaysia. Han har ansvaret for mer enn seg selv nå. Forholdet mellom Nathan og Elena skildres så nyansert, naturlig og troverdig at det er lett å forstå at han ikke vil risikere tryggheten til fordel for flere eventyr.

Vi vet naturligvis at han kommer til å gjøre det uansett, siden dette tross alt ikke er en samlivssimulator – og fordi historien starter med en actionfylt båtjakt fra rundt halvveis ut i historien, før alt spoler seg tilbake.

Nathan trenger en veldig god motivasjonsfaktor for å begi seg ut på skattejakt igjen, og den kommer i form av Samuel Drake (Troy Baker). Den småkriminelle storebroren som etterlot ham på et katolsk barnehjem i tenårene, og som har vært antatt død i femten år.

Båndet mellom brødrene skildres i en serie tilbakeblikk, som spenner over store deler av deres felles forhistorie. Et besøk på barnehjemmet i brødrenes unge år minner mye om «The Last of Us»-utvidelsen «Left Behind».

Slakteren fra Panama

En avstikker til et fengsel i Panama introduserer den store skurken i «A Thief’s End»; psykopaten Rafe Adler, som var brødrenes businesspartner før alt gikk rett til helvete. Femten år senere står plutselig storebroren der, og trenger hjelp av Nathan.

Livs levende. Litt av et sjokk. Sam er under press fra dopbaronen Hector Alacazar, bedre kjent som The Butcher of Panama. Ikke en mann man kødder med.

Den eneste måte å redde skinnet til Sam er å fortsette skattejakten de påbegynte for over femten år siden, og spore opp formuen til den legendariske piratkongen Henry Avery (en virkelig person). En av de få i sin bransje som faktisk klarte å trekke seg tilbake med hele utbyttet sitt, uten å bli arrestert eller drept i kamp.

Det ryktes at Avery var den rikeste sjørøveren i historien, som etterlot seg verdier tilsvarende fire hundre millioner dollar - men det er bare begynnelsen på et eventyr som tar brødrene kloden rundt.

De slår seg sammen med den gamle kumpanen Victor Sullivan (Richard McGonagle) og infiltrerer en illegal antikvitetsauksjon i Italia. Utforsker gamle ruiner i Skottland, og ender opp i Madagaskar for å finne den sagnomsuste piratkolonien Libertatia.

Mest gjennomførte omgivelsene noensinne

Undertegnede tilbragte en måned i Madagaskar for en del år tilbake, og det var nok ikke like idyllisk som ferieparadiset vi får besøke i spillet. «A Thief’s End» fanger likevel opp naturen der overraskende bra, og en sekvens som utspiller seg på en stort markedsplass kunne ha vært tatt rett ut av feriebildene mine (rent bortsett fra mangelen på spedalske i gatene, og en nærmest ufattelig fattigdom).

En enorm mengde research har åpenbart gått inn i å gjenskape disse områdene, som er noen av de mest gjennomførte jeg noensinne har sett i et konsollspill. De mest imponerende miljøene er allikevel dem som er skjulte og basert på fri fantasi, som tar oss med til steder vi bare kan drømme om å besøke i virkeligheten.

Nå som Lara Croft har vendt tilbake er det kanskje ikke like spennende å konstant klatre rundt på fjell og bygninger, hoppe rundt på avsatser og skalere høye tårn, men kontrollsystemet er såpass smidig at man sjeldent faller til sin død på grunn av feilberegning eller tekniske svakheter.

Kunne vært bedre integrert

Nathan har blitt noen år eldre, men er til gjengjeld utstyrt med en ny gripekrok og et tau som gjør det lettere å manøvrere større avstander. Personlig kunne jeg fint ha klart meg med litt færre plattformsekvenser, og det skurrer selvfølgelig skikkelig at en lystig eventyrer som Nathan Drake på veien slakter mange hundre leiesoldater og motstandere.

Mens de intense nærkampene i «The Last of Us» var en naturlig forlengelse av historien, føles ofte skytesekvensene i «Uncharted»-serien separert fra resten av spillet – og kunne fortsatt ha vært integrert mye bedre inn i helheten (man kan også argumentere for at spillet kunne ha fungert like bra uten all skytingen).

Det sagt - de er fortsatt helt funksjonelle og har et større fokus på sniking, hvis du heller foretrekker å komme uventet fra ingenting og knekke nakker.

Mellom de tradisjonelle skuddvekslingene får vi også noen helt vanvittige partier som bygger seg opp i intensitet på en spektakulær måte. «A Thief’s End» lever virkelig opp til sin status som en bsåkalt blockbuster, med noen actionscener som eskalerer så til de grader at man neppe helt ville ha klart å gjenskape dem i en kostbar Hollywood-film.

Flere tangerer lett de tidligere spillene i «Uncharted»-serien, selv om de fortsatt er tett regisserte og går mer eller mindre på skinner.

Best når pulsen senkes

Jeg vil likevel påstå at der «A Thief’s End» virkelig skinner er i de små detaljene og rolige partiene. Øyeblikkene der Nathan får sjansen til å slappe av litt, og fjolle litt.

Det er også de små detaljene i figuranimasjonen som virkelig selger illusjonen av at dette er livs levende personer. Bevegelsene i rollemodellene har tatt et stort sprang siden sist, og ansiktsmimikker er så uttrykksfull at mye kan sies helt uten dialog.

Også her bygger «A Thief’s End» i enda større grad på grunnlaget som ble bygget i «The Last of Us» enn tidligere «Uncharted»-spill – noe som bare understreker hvor begavede Neil Druckmann og Bruce Straley er som historiefortellere og spilldesignere. De maner opp noen veldig følelsesladede scener, som i mindre kompetente hender kunne ha blitt rimelig såpete – men alt er så knakende bra skrevet, spilt og regissert at det er umulig å ikke bli berørt.

Kanskje ikke i like sterk grad som i «The Last of Us», men i mye sterkere grad enn tidligere «Uncharted»-kapitler. Og selv om historien er kløktig tråklet sammen er det personlighetene som virkelig driver spillet.

Det hjelper selvsagt at de to hovedpersonene er stemmelagt av bransjens dyktigste skuespillere: Nolan North og Troy Baker (som også jobbet sammen i «The Last of Us»).

Dynamikken mellom dem fungerer overraskende bra, og overbeviser oss fort om det nære båndet mellom brødrene. I de ene øyeblikket slenger de joviale vittigheter til hverandre mens de småprater om gamle eventyr. I det neste kjegler de som søsken flest, mens gammel bitterhet bobler til overflaten.

Ingen gjør dette bedre

Ingen gjør dette bedre enn Naughty Dog akkurat nå, og fint få skaper mer minneverdige personligheter. Også her har man åpenbart trukket mye inspirasjon fra forholdet mellom Joel og Ellie. Brødrene tilbringer store deler av spillet sammen; hjelper hverandre over hindre, drar hverandre opp i miljøene og løser oppgaver i tandem. Og i likhet med Ellie er Sam trivelig selskap, som aldri blir en belastning.

Oppgaveløsningen og gåtene er oppfinnsomt designet, men sjeldent særlig krevende – og det blir etter hvert selvparodisk mange av dem. Akkurat da man tror at piratskatten er rett rundt hjørnet ender vi opp med enda en ledetråd som peker videre til et helt annet sted.

På veien venter nok en hær med leiesoldater, enda mer klatring og så bærer det videre til en nytt område. Det er heldigvis såpass stor variasjon i miljøene at gjentagelsene aldri bli monotone, men det føles til tider som om spilletiden hales ut uten av historien beveger seg mange meterne av gangen.

Heldigvis har spillet selvironi nok til å la brødrene slenge sarkastiske kommentarer om sine egne svakheter, men selvinnsikt er ikke en fullgod erstatning for oppfinnsomhet.

Best av alt er de partiene der man får sjansen til å spankulere rundt i fred og fordragelighet, snuse etter skatter og utforske detaljerte områder, som er fulle av gammel historie og personlighet. Alt tøffer stabilt i 1080p og 30 FPS (online-biten er imidlertid i 60), men jeg kan ikke huske å ha sett et konsollspill som ser bedre ut som dette.

Ingenting revolusjonerende

«A Thief’s End» gjør ikke noe direkte revolusjonerende med «Uncharted»-formelen, men introduserer en håndfull nye elementer. Fra tid til annen får vi dialogvalg i «Mass Effect»-stil som gir oss en sjanse til å styre samtalene litt – men det er et grep som brukes sparsommelig og sjeldent har noen stor innvirkning på historiens gang.

Områdene er fortsatt avlukket, men betydelig mer omfattende, og inkluderer en del sidespor som kan utforskes eller overses. Nathan er til tider utstyrt med en firehjuls-trekker som er veldig smidig å styre, og som er utstyrt med en vaier som gjør det overkommelig å komme seg opp gjørmete bakker og glatte steiner. Også inkludert er en robust flerspiller-bit som ikke lot seg teste ut i tide til deadline, men som Pressfire fikk en forsmak på en stund tilbake.

På et punkt mumler Nathan Drake «maybe I’ve done this one too many times», og det ligger i kortene at dette er hans siste eventyr. Definitivt det største og mest ambisiøse. Naughty Dog har gjort et stort nummer ut av at dette blir deres farvel til «Uncharted»-serien, men jeg tviler på at Sonys akter å legge en så lukrativ franchise på is. «A Thief’s End» er uansett en veldig verdig svanesang for den sympatiske skattejegeren.

De elementene som skurrer litt her har fulgt serien siden starten, og er mest en smakssak. Personlig kunne jeg fint ha klart meg med et litt mindre fokus på gjentagende skuddvekslinger, fasadeklatring og Lara Croft-ing – men det er jo begrenset hvor langt man kan bevege seg fra den etablerte formelen uten å miste essensen i det som gjør «Uncharted» til en så populær serie.

Historien er langt fra like banebrytende som «The Last of Us», men det Neil Druckmann og Bruce Straley lykkes så bra med (og mye bedre enn forgjengeren Amy Hennig) er å skape et så sterkt følelsesmessig bånd til disse figurene.

Vi bryr oss virkelig om hva som skjer med dem, og det føles vemodig å si farvel. Det er imidlertid lovet historiedrevne utvidelser i fremtiden, så alt er ikke helt slutt ennå - og etter det setter angivelig Naughty Dog i gang med arbeidet på «The Last of Us 2»!

Oppsummering
Positivt
Akkurat så ambisiøst, vittig og vellaget som forventet. Sterke personligheter, helt utrolige miljøer og den mest imponerende grafikken vi har sett på PS4. Lemurer.
Negativt
Skyte-scenene blir en smule ensformige og gjentagende. Lite utfordrende oppgaveløsning. Holder seg litt for tett opp til en velbrukt formel. Mye klatring.
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3