(PressFire.no): «Alienation» er et såkalt twin stick-skytespill, en sjanger som etterhvert har fått endel titler med varierende grad av kvalitet fra det underholdene hektiske «Geometry Wars 3: Dimensions» til langdryge snorkefester som «Halo: Spartan Strike».

De finske utviklerne i Housemarque er på mange måter en av pådriverne i sjangeren, ettersom de gjorde sitt inntog i forrige konsollgenerasjon med «Super Stardust HD» til Playstation 3, som var en av de tidlige toneangivende spillene på moderne plattformer.

 

Henter fra andre sjangere

Med «Alienation» gjøres det forsøk på utvikle ting videre ved å blande den hektiske og fritt flytende skytingen som sjangeren er kjent for med elementer fra andre spill, og resultatet er en mølje av spillmekanikker som mer eller mindre komplimenterer hverandre, men som også høyner inngangsterskelen en smule.

Dette er en måte å designe et spill på som i prinsippet kan funke bra, men som krever at man holder tunga rett i munnen for ikke at det ferdige produktet får manglende fokus på det som skal være kjernemekanikken, som i dette tilfellet er vill og hemningsløs skyting i alle retninger.

Det første man merker som varierer fra den grunnleggende genrekonvensjonen, er tilstedeværelsen av et loot-system a la «Diablo», komplett med fargegraderte nivåer av sjeldenhet på utstyr og mulighet for å modifisere våpen med resirkulerte deler av gammelt og forkastet utstyr. Det er også innført forskjellige klasser med nivåer og oppgraderbare evner.

 

Byråkratisk ladegrep

I selve skytedelen er det innført begrensinger på hvor mye ammunisjon man kan bære med seg, og man må derfor passe seg for å ikke sløse så alt for mye med kulene. Det er også nødvendig å lade våpnene med jevne mellomrom, og dette er gjort ytterligere mer avansert ved å innføre quick reload-mekanikk a la «Gears of War», hvor man kan ladde gønnerne sine på under halvparten av normert tid – det hvis man rekker å trykke på laddeknappen to ganger etter hverandre med akkurat riktig timing. 

Det blir med andre ord et lite ekstra lag med administrasjon, men ingen av disse nye elementene er så vanskelige at de kommer i veien for skytingen når man har vendt seg til dem. Men det setter en liten demper (som vi kommer tilbake til) for en sentral del av det som gjør spillet morsomt, nemlig flerspillerdelen.

 

En smak av «Dark Souls»

For det er her «Alienation» virkelig kommer til sin rett. Det benytter seg av et system som i utgangspunktet ligner veldig på «Dark Souls», der det er lagt opp til at man helt fint kan klare seg gjennom spillet alene hvis man er litt forsiktig, går sakte frem, og passer på at man til enhver tid har klargjort våpenet som passer best for det man skal skyte i stykker.

Men det kan når som helst dukke opp andre spillere i din «verden», eller du kan selv velge å hoppe inn i et spill som noen andre har startet, og når to eller flere spillere samarbeider om å ta ned de utenomjordiske monstrene forandrer dynamikken i spillet seg helt.

Det eskalerer rimelig fort til et hektisk og til tider uoversiktlig kaos av kuler og eksplosjoner som truer med å ta både venner og fiender med seg. I samarbeidsmodus kastes forsiktighet til vinden, og alle hemninger droppes, og det er kjempegøy!

Spillet har også implementert et kommunikasjonssystem likt det man har i «Hearthstone» der man i utgangspunktet kun har mulighet til å snakke med andre spillere gjennom korte predefinere fraser som «denne veien» og «nice!».

Noe som strømlinjeformer samarbeidet som er nødvendig for å meie ned mest mulig romvesen på kort tid, og samtidig gjør at man helt slipper å høre på skvalderet som andre spillere er tilbøyelige til å lire av seg over nettet. Kall meg gjerne asosial, men dette er definitivt måten jeg foretrekker å kommunisere på i skytespill: Korte, konsise meldinger og null vissvass.

 

Vakker ødeleggelse

Atmosfæren i spillet er litt som i «XCOM», men kanskje litt mindre engasjerende. Hovedsakelig fordi lydsporet er såpass generisk og intetsigende. Det grafiske er imidlertid bedre og noen ganger blir regelrett pent, og uansett hvor man befinner seg er det plenty med ting som eksploderer.

Og når det gjelder eksplosjoner og partikkelsystemer er det få som er like flinke til å få dette til å se lekkert ut som Housemarque. Det hjelper også at objekter i miljøet som biler og tønner kan antenne og forårsake kjedereaksjoner der en hel masse ting eksploderer på en gang, med potensielt dødelig utfall for både en selv og fienden.

Hvis det er noe som drar ned det samlede inntrykket, så er det at «loot» og spillernivåer med jevne mellomrom må administreres i menyer mellom slagene. Hvis ikke vil man gradvis sakke akterut med hensyn på ildkraft. Dette er ikke noe problem når man spiller alene, men når man først har spilt et par oppdrag sammen med en bra gjeng, er det litt kjipt at man før eller siden må ta pauser for å flikke på oppakningen sin.

Som regel løser man da opp laget, slik at de andre medlemmene kan få spille videre.

Det vil nok også være de som syntes at spillets fullstendige mangel på lokal samarbeidsmodus er noe som drar ned, men personlig har jeg hatt det så gøy sammen med tilfeldige fremmede over Internett (som på grunn av de tidligere nevnte kommunikasjonsbegrensningene oppfører seg pent) at jeg ikke anser dette som noe å lage et stort nummer ut av.

 

Alt i alt snakker vi om et spill som har tilstrekkelig lav inngangsterskel til at hvem som helst kan plukke opp en håndkontroller og spille det. Anbefales for de som vil sone ut, skyte på romvesen og se på at ting eksploderer spektakulært sammen med folk man ikke nødvendigvis kjenner.

«Alienation» er gitt ut til PlayStation 4.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer