(PressFire.no): Du befinner deg ved en minirampe og rundt masse folk med skateboard. En fyr kjører en liten runde mens du ser på. Men du er ikke bare her for å nyte gatekulturens frukter – du er jo også en vaskeekte råkkogråller og må komme deg på scenen.

En roadie tar imot skateboardet ditt og bytter det med en gitar før han sender deg ut på scenen til jubel fra en sjø av hysteriske fans.

Slik er livet som rockeartist, ifølge «Guitar Hero Live».

 

Musiker slash skuespiller

Det er også bare ett eksempel på hvilke type scenarier du plasseres i når de har filmet sitt perspektiv av artistlivet.

På sitt beste er det bare en noe glorifisert og styla scene med musikere som tilfeldigvis også har «skuespiller» notert på CV-en.

Men i neste runde ligner det mer en klein ufrivillig parodisk kavalkade av folk som ser ut som de kommer fra sjamporeklamer med mye high fives og tommel opp.

Til tider kan det se mer ut som hvordan regnskapsavdelingen i Activision tror at det kan være på en rockekonsert.

«Se han gærningen i publikum med indianerfjær, da!».

Du trenger ikke ha vært på veldig mange rockekonserter for å kunne kle av «Guitar Hero Live» - det minner i grunn mer om en «High School Musical»-oppsetning.  

Publikum virker også demografisk plukket fra «generelt», hvor de kanskje bytter t-skjorter basert på hvilke type konsert de er. Pastell og smårosa når Katy Perry skal spilles og mørke klær når de tøffe riffa skal spillet.

Hvorfor legger jeg i det hele tatt vekt på dette?

Fordi spillskapernes ambisjoner med spillet er å levere en fantasi om hvordan det er å være i skoa til artistene. Gjennomføringen er imidlertid aldri overbevisende for meg og det feilfrie bildet av omgivelsene gjør bare at jeg aldri klarer å tro på opplevelsen.

Det er for konstruert.

 

To ganger tre

Men så er det denne nye gitaren, da. Nå er det to rader, med tre knapper hver. Du slipper med andre ord å bruke lillefingeren, selv om jeg faktisk tror det kunne blitt enda kulere med fire knapper per rad. Kanskje i «Guitar Hero Live 2»?

Det sagt – det er faktisk ingenting galt med den nye filosofien rundt knappene. I kjernen er det en habil tankegang hvor man kan ha noen primitive «akkorder» som går på tvers av radene.

Tross det nye systemet er det fort gjort å komme inn i det nye systemet og det tar ikke lang tid før instinktet tar over.

 

Mangler følelsen

Da er det desto større skuffelse at utviklerne virker å mangle forståelse for hva som er viktig i neste ledd – skape illusjonen av å spille gitar.

Harmonix, som nå lager «Rock Band»-serien, har vist seg som mestere i å abstrahere musikken ned til de primitive instrumentene – å ta bort noter og anslag som ikke er essensielle. Det er en kunst.

Det er dessverre ekstremt sjelden det føles som å spille gitar i «Guitar Hero Live», noe som må kunne sies å være paradoksalt.

I utgangspunktet gir spillet inntrykk av at nedre rekke i spillet er forbeholdt lysere toner, mens den øvre rekka er til for de mørkere tonene. Spillet bryter imidlertid reglene titt og ofte, og ødelegger dermed det som kunne blitt en slags «groove» til et riff du kjenner igjen ved å plutselig bryte mønsteret.

 

For lite tilbakemelding

At du ikke får nødvendig tilbakemelding fra spillet er også noe som fjerner det fra følelsen av å spille gitar.

I «Rock Band» forsvinner lyden fra instrumentet ditt umiddelbart hvis du bommer på tonene. Her er det litt mer tilfeldig. I noen låter forsvinner gitarlyden og du skjønner at du har missa tonene. Andre ganger har jeg spilt lengre seksjoner uten å skjønne at jeg har missa tonene, fordi instrumentet jeg spiller bare blir tona litt ned i stedet.

 

Eminem og Skrillex, really?

Andre ganger er problemet at utviklerne ikke forstår det grunnleggende poenget med sitt eget spill - Eminem, Katy Perry og Skrillex i et spill med gitarspilling i hovedrollen er en like god idé som da Chris Cornell skulle «utvide horisonten» sammen med Timbaland.

Du kan sikkert selv tenke deg til hvor mye interessant gitarspilling det er i Eminem-låta. I de gitarløse låtene er de svært «kreative» i tolkningen av hva som kan emuleres av en plastgitar.

Men det finnes heldigvis også noen virkelige kramgoa rockelåter mellom alt rælet.

Og utvalget bærer preg av å være mer påkosta enn konkurrenten i «Rock Band 4», som føles litt anemisk.

 

Betal for låtene

Men også «Guitar Hero Live» har en sur svie knyttet til sitt utvalg – mye av det er nemlig del av en ny forretningsmodell. Det kalles GH TV og er Activisions måte å introdusere mikrotransaksjoner til serien.

GH TV fungerer som en slags kombinert musikkvideotjeneste og jukebox, som du kan spille oppå.

I utgangspunktet finnes det strømmekanaler hvor du ikke kan velge låtene du vil spille på, men hvor musikkvideoer går på rundgang og du kan kaste deg inn med plastgitaren.

Du kan imidlertid også velge låter selv, men da må du enten betale med opptjente penger via spillet eller punge ut med egne penger.

For et spill som sliter med å overbevise meg om hvorfor jeg bør fortsette å spille, er forretningsmodellen hvor halve biblioteket befinner seg ikke akkurat et innsalg jeg finner attraktivt.

Teorien min er at noen har oppdaget at rettighetene for strømmet musikk er billigere enn nedlastbare låter, og i alle fall billigere enn å legge låter med på plata.

Det er faktisk en overhengende fare for at du ender opp med løpende kostnader hvis du er så uheldig at du forelsker deg i noen låter bak jukeboxen.

Prisen for å spille én låt koster litt over en krone, som ikke høres fryktelig mye ut. Men når man tenker over at antall låter på plata utgjør under halvparten av forrige spill, så begynner jeg å føle meg lurt.

 

Sliter med motivasjonen

Og selv om kjernemekanikken i spillet fungerer, så sliter jeg med å finne en god grunn til å spille det. Mens du spiller får du ikke engang poeng. Du får bare oppgitt antall noter du har truffet på rad – poeng og antall stjerner får du først etter at du er ferdig med låten.

Poengene og sammenligning med andre spillere mens du spiller kommer først på plass når du spiller i GHTV – plattformer hvor du må betale om du vil spille låtene du liker.

Det kunne vært en idé å gi meg en indikasjon om jeg er i ferd med å slå en slags rekord, bare for at jeg i det minste skulle bry meg. Det forklarer kanskje også fraværet av en øvingsmodus – det er åpenbart ikke meningen du skal bli bedre i spillet. Det selv om de har introdusert en helt ny knappestruktur.

Det hele føles også som en ganske asosial opplevelse, hvor jeg helt fra starten av savnet trommene og andre som deltar. Med «Rock Band» har det blitt en kollektiv opplevelse.

Du kan selvfølgelig spille med en annen gitar, men det er for å konkurrere.

Jeg vil også påpeke at lydkvaliteten generelt er ganske flat og ganske tam – det kan virke som om filene utvikleren har jobbet med er tungt komprimerte, eller at noen har tatt seg noen kunstneriske og svært uheldige friheter når de har prøvd å mikse dem til et «livespor».

 

Etter noen dager med «Guitar Hero Live» føltes det som å komme hjem når «Rock Band 4» ble fyret opp igjen. De to seriene har aldri vært mer forskjellige enn nå, og det er kun ett av dem som ligner et spill jeg kommer til å gidde å pakke opp instrumentene for.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer