(PressFire.no): «Tony Hawk’s Pro Skater 2» er et av undertegnedes absolutte favorittspill.

En nydelig miks av hurra-moro, skatekultur og en overmåte godt balansert vanskelighetskurve gjorde sitt til at det et eller annet sted i huset ligger en savefil med absolutt alt av hemmeligheter opplåst.

Så gikk det jaggu rakt nedoverbakke.

 

Nedoverbakken har vært
bratt for Tony.

Vondt ble verre

Med få unntak—nja, bare ett, egentlig, «THPS2» for GBA er brilliant—har spillseriens formkurve til forveksling lignet unnarennet i Holmenkollen. Fans trodde Besserudtjernet var nådd med det skrekkelige «Project 8», men det skulle bli enda verre med både «Ride» og det fullstendig mislykkede «Shred».

En promokopi av sistnevnte ligger fortsatt uåpnet i kjelleren i påvente av at resten av verden skal pælme sine i bøtta, hvorpå jeg kan selge min til en Hawk-fan og bli rik.

Vi trodde det var slutt.

EAs «Skate»-serie hadde vist hvordan man kunne overføre skating til konsollen på en god måte og dett var egentlig dett. Hawk selv konsentrerte seg om å skate og drive veldedighet, og skating ble foreslått som olympisk idrett.

Men så begynte ryktene å gå om at «Shred»-utvikler Robomodo skulle gjenopplive den egentlige «Hawk»-serien. Milde himmel.

 

Gigantisk feilfiks

Og nå er det her, «Tony Hawk’s Pro Skater 5». Å melde at disken ble puttet inn i PS4en med en smule skepsis på slep, er en underdrivelse. Allerede før jeg satte i gang hadde rapportene fra det store utland nådd oss, og jeg hadde, stikk i strid med min vanlige praksis, faktisk lest et par overskrifter.

Det lovet ikke godt.

Femmer’n skulle være nok et bomskudd. Men så begynte jeg å spille. Kunne dette virkelig være det samme spillet? De bebudede bugs og problemer glimret ved sitt fravær, og både online og solo fungerte jo dette helt som det skulle?

Ting tyder på at det denne gangen var en god idé å vente litt.

Før spillet kunne settes i gang, måtte man nemlig laste ned en patch på—trekk pusten—åtte gigabyte. Hvordan dette henger sammen er ikke godt å si, om dette faktisk er bugfixes eller om de andre har hatt uflaks, men det grunntekniske fungerte nemlig helt ok på undertegnes standard, butikkjøpte PS4.

 

Første slaget i ansiktet

Men det betyr jo ikke at selve spillet er spesielt godt. La oss ta en nærmere titt.

Utgangspunktet er som vi kjenner det. Du velger deg en figur, og bruker denne til en serie skatetriks for å skaffe stjerner som i tur låser opp nye baner.

Det første slaget i ansiktet kom allerede da jeg skulle plukke en skater å identifisere meg med.

Hvor var mine helter? Daewon Song, Bob Burnquist, Mike Vallely eller «The Mutt», Rodney Mullen? Gubbefølelsen skyllet inn over meg, og jeg valgte meg derfor i stedet den figuren som i utgangspunktet er lengst vekk fra meg selv, den brasilianske Leticia Bufoni.

Hun er dame, ung, hot, og gjør flere kickflips på et halvminutt enn jeg på et år.

I skatemiljøet har hun fått mye pes for nettopp utseendet, for en som ser ut som henne kan jo selvsagt ikke skate. Vel, det kan hun. De X Games-medaljene kom ikke av seg selv.

 

Gammel grafikk

Så bar det utpå. Og jeg følte meg hjemme med en gang. Dette var som for 15 år siden. Juhu!

Men vent litt, dette er som for 15 år siden. Dette kakket meg i hodet som en skruball. Gleden over å kunne spille «Tony Hawk’s» på en moderne konsoll ble flettet sammen med vissheten om at det ser helt likt ut.

Hvordan kan de i 2015 slippe et fullpris konsollspill med ti år gammel grafikk? For de som måler spillkvalitet i antall shaders og polygoner er dette en blemme som ikke kan tilgis.

Jeg valgte å overse det og spille videre. Allikevel, suset fra fortiden snek seg til stadighet rundt hjørnene. 

Start-nivået, The Berrics, er modellert på en skatepark i L.A., men ligner i praksis på det klassiske Warehouse i «THPS2». Det samme gjelder for eksempel stranda (Venice i toer'n) og skoleområdet.

 

«Bare en gang til»

Oppdragene som skal utføres for å sanke stjerner er også av den samme sorten, grind langt, få highscore, fyk igjennom ringene på kort tid etc.

Jeg ble derfor sittende og spørre meg selv om «bare en gang til»-følelsen jeg konstant dro frem egentlig bare var et resultat av nostalgi.

Det var bare en ting å gjøre: tilkalle hjelpemannskaper. To av husets tre barn ble derfor utkommandert til spilling med påfølgende diskusjon. For å gjøre en lang historie kort: barn som sømløst flytter seg mellom PCer, spillkonsoller, padder og telefoner er ikke spesielt opptatt av hvordan ting ser ut. Men de er klare for en utfordring. Og det fikk de her.

Noen av oppdragene er nemlig av en art selv garvede tastecommandos strever med. Resultat: «Bare en gang til» der også.

Med andre ord: til tross for at dette er spill som ikke sprenger noen som helst grenser i noen som helst retning, klarer det den kanskje viktigste oppgaven: å underholde.

 

Bakstreversk og underholdende

Det meste i «THPS5» føles datert. Hvis man stopper opp og ser (og hører) nærmere på det, er det litt som brødskive med brunost: kjent, kjært og noe du har fått utallige ganger før. Men som nevnte matpakke, den smaker innimellom merkelig godt.

Det er derfor med blandede følelser det skal settes en sluttkarakter for dette spillet.

Det er en oppvisning i å male etter nummer, men samtidig er det vanskelig å fri seg fra at det er morsomt å se bildet bli til. Da jeg intervjuet Tony Hawk i forbindelse med lanseringa av «Proving Ground» i 2007, understreket han at det til en hver tid siste spillet var hans favoritt. Jeg har vondt for å tro at han kunne fortsette å mene det om de påfølgende utgavene, men han kan få lov til å like dette.

Det har fint lite med virkelig skating å gjøre, men koker sammen en fin blanding av skatekultur og det som i praksis er en utfordrende 3D-plattformer.

Det føles på samme tid fryktelig gammeldags og merkelig forfriskende. Det er bakstreversk og underholdende på én gang. Kommer jeg til å spille det igjen? Jeppers.

NB! Spillet er lansert til PlayStation 4 (testet) og Xbox One. Det slippes også til PlayStation 3 og Xbox 360, 10. november.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer