(PressFire.no): «Dishonored» var uten tvil et av fjorårets heiteste spill for undertegnede. Det startet trått, men litt etter litt tilbakevendte kjærligheten for den gammelmodige prøv og feil-flyten hvor hyppig lagring er nøkkelen til suksess.

Som snikmorder med fingerspissfølelse og magiske evner virka det liksom ikke som noe alternativ å gå av hengslene når man tråkka feil – og tro meg, feiltråkkene kommer i manntall.

Akkurat på dette punktet har lite forandret seg. I «Knife of Dunwall» ser vi derimot den samme «whalepunk»-byen gjennom øynene på ingen ringere enn Daud, fyren som strupa keiserinnen i hovedspillet og på spektakulært vis unnslapp en Corvo i tro tjeneste.

Og kanskje er han ikke den iskalde, følelsesløse drapsmannen man skulle tro han var?

 

Mer av det samme

Det skal ikke herske noen tvil om at «Knife of Dunwall» byr på nøyaktig samme kjøtt og marinade som i hovedspillet.

Som nevnt innledningsvis er det den samme oppbygningen og spillflyten som møter deg her, med unntak av noen få justeringer i heltens repertoar - som Daud kan du for eksempel tilkalle assistanse fra et øvrig medlem av snikmorderlauget ditt, til hjelp i kamp.

Dette kommer blant annet hendig til når man ønsker å overfalle en liten gruppe soldater, men er nødt til å skape litt furore før man kommer seilende inn med våpenet hevet. På denne måten kan en hurtig ekspedere soldatene med velplasserte knivstikk mens makkeren distraherer samtlige.

Noen ganger er en «hands-on approach» det mest fornuftige – med strek under noen.

Er man som meg, og har spilt gjennom hovedspillet som et skolebokeksempel på diskresjon, føles det muligens på sin plass å leke seg litt. I og med at spilleren tross alt inntar rollen som en fyr hvis moralske kompass spriker i vidt forskjellige retninger, virker det umiddelbart mer legitimt å «blinke» rundt og drepe for fote når muligheten måtte by seg.

Likevel: Om enn hvor livsfarlig du måtte føle deg, så er som oftest ikke dette en god idé. Daud er i likhet med Corvo en snikmorder av yrke, noe som betyr at sniking fortsatt er helt essensielt for å overleve. Litt rart er det derfor at den største nyheten, «tilkall en venn»-funksjonen, oppfordrer til det helt motsatte. Led meg ikke inn i fristelse…

 

En attentatmanns bekjennelser

En av de andre nyhetene kommer i form av Dauds eksklusive utstyr, nemlig kvelestøvgranater og elektriske miner. Og joda, det er snakk om nyttig snop dette, men ikke tro at det endrer opplevelsen nevneverdig.

Kvelestøvgranatene er kjekke å ha om en skulle være lav på mana men likevel ønsker å storme inn mot en gruppe vakter, selv om de kan være risikable å bruke hvis det befinner seg andre i nærheten.

De elektriske minene er derimot veldig praktiske hvis man ønsker å ta minste motstands vei, og de paralyserer som regel vaktene tilstrekkelig for å kunne passere ubemerket hen.

Som alt annet må de brukes med omhu og det skal lønne seg å sondere terrenget før man tar en endelig avgjørelse.

Det er imidlertid én avgjørelse Daud tilsynelatende angrer på å ha tatt: valget om å drepe keiserinnen. I løpet av utvidelsens tre oppdrag blir vi aldri ordentlig kjent med fyren, han er en mann av få ord, men det ymtes hele tiden til at han er så mye mer enn den endimensjonale erkeskurken han fremstår som.

Ved flere anledninger beskrives han som angrende og samvittighetsfull, men dette kommer dessverre aldri til uttrykk. Vi kunne i praksis spilt som den onde tvillingbroren til Corvo uten at det ville hatt noe å si.

Hadde det ikke vært for at spillet legger opp til en historieutvikling som aldri kommer, kunne dette vært tilgitt, men faktum er at karakteren Daud fremstår som mer flat og krampaktig enn det han er menneskelig. Det bør da ikke være for mye å forlange en noenlunde interessant antihelt fra en utvidelse som snur hovedspillets historie på hodet? Her er det mye utappet potensial.


På den annen side tilbyr «Knife of Dunwall» mer av den samme listige moroa som gjorde «Dishonored» til en av mine personlige favoritter i fjor. Når man introduseres for store, åpne områder med skjulte skatter og hemmelige rom kribler det umiskjennelig i magen, og muligheten til å velge fremgangsmetode og oppgavetilnærming fritt etter eget taktisk skjønn gir en spillflyt som belønner spilleren som seg hør og bør. 

Til tross for en avstumpa historie med en traust og kjedelig hovedperson er det derfor spillbarheten som løfter «Knife of Dunwall» opp i høyden der snikmordere trives best. Som en forlengelse av «Dishonored» gjør med andre ord denne utvidelsen akkurat det den skal gjøre, uten noe videre hokus pokus. Det er vanskelig ikke å like det.

NB! «Knife of Dunwall» krever hovedspillet, «Dishonored», og koster 65 kroner (Xbox 360), 57 kroner (pc, via Steam) og 75 kroner (PlayStation 3).

Kommentarer