(PressFire.no): «Awesomenauts» er et fantastisk morsomt spill. Utviklerne forstår hvordan man skal slå sammen to sjangere uten å undertrykke det som får dem begge «til å tikke».

Du kan kanskje se på det som et slags kompromiss i begge ender, men i realiteten er det en fin balanse mellom et konvensjonelt plattformspill og et arena-slossespill.

Resultatet er kaotisk og fargesprakende, men aldri så uoversiktlig at du ikke vet hvor det gikk galt og hva du bør passe på neste gang.

Det er ikke så fryktelig mye strategi involvert direkte; idéen er heller hvordan blandingen framhever viktigheten av å samarbeide med laget ditt om målene, vise fingerferdighet rundt i miljøene, og vite hvilken vei du må utvikle figuren din i tandem med laget ditt.

 

Timing er alt 

Litt av poenget med å sette spillet i forgrunnen av et slags tårnforsvarsscenario er å regulere tempoet og få lagene til å fokusere på timingen.

Se på disse forsvarstårnene som første del av utfordringen – å få laget til å skjønne styrkene sine og hvordan spillerne må jobbe sammen for å gruse fiendens forsvar. Du har kun en liste med seks figurer å velge mellom, så du lærer fort spisskompetansen for hver og en av dem.

På mange måter handler «Awesomenauts» like mye om kunsten å kunne trekke seg tilbake, som det handler om å koordinere et godt angrep. Det er faktisk umulig å vinne gjennom geriljataktikker alene. Du får kanskje samlet noen gode poeng der og da (og dermed noen raske oppgraderinger).

Men for å vinne spillet og nå fram til den sårbare kjernen av fiendens base, må laget slå seg sammen.

Trikset er å utnytte strømmen av roboter som marsjerer fra den ene enden av kartet til den andre. De er helt ubrukelige rent offensivt, men greie til å forsvare seg selv. For å dra parallellen min enda lengere:

De tilsvarer de mest verdiløse enhetene i et tårnforsvarsspill – enheter som kun eksisterer for å dra oppmerksomheten fra de ildsinte maskingeværene.

Og siden du gjerne har litt rekkevidde på dem med dine egne våpen, passer du ypperlig i bakre rekke mens de tar støyten.

 

Kaotisk planlegging 

Rundt dette enkle prinsippet finnes det massevis med morsomme taktikker og strategier å eksperimentere med. Øgleskapningen Leon er for eksempel ypperlig til å manipulere fienden, siden han har muligheten til å kamuflere seg og dukke opp fra intet.

Samtidig kan han også være en fantastisk resurs i forsvar, med den lange tungen sin som han kan bruke til å fiske spillere frem i skuddlinjen.

Cowboyen Lonestar slipper løs en illsint tyr som dytter fienden vekk fra de dyrebare tårnene dine. Med mindre du sniker deg opp bak dem da, og heller bruker tyren til å dytte dem inn mot tårnet ditt i stedet – inn i kulehaglet. Like irriterende hver gang.

Og hvorfor ikke prøvesmake de forskjellige synergiene mellom figurene? For eksempel, tyren til Lonestar i samarbeid med den ødeleggende kjerneeksplosjonen til det mekaniske monstret Clank – som i alle andre tilfeller hadde vært et simpelt angrep for fienden å styre unna på grunn av den lange, klare annonseringen før smellet.

 

Synergier innad og utad 

Det er massevis med slike triks som virker endimensjonale i første omgang, men som med kreativ tolkning åpner seg opp.

Takket være porteføljen av evner til hver av figurene kan du også eksperimentere og tilpasse hva som skal være tilgjengelig fra runde til runde, og planlegge om overordnede strategier.

I og med at dette også er et kompetitivt lagspill øker innsatsen ettersom rundene utvikler seg, og dere kommer nærmere det endelige målet.

Bølgene med roboter blir større og farligere, de individuelle spillfigurene blir mer handlekraftige, og ventetiden mellom hver gang du dør forlenges.

Det er ikke noe problem å vente i fem eller ti sekunder i første delen av spillet. Men så fort bæsjen treffer vifta, alarmene går og tårnene faller, er det ikke noe som er mer skadelig for laget enn å sitte og vente i 30-40 sekunder før du er tilbake på slagmarken igjen. Dessuten mister du verdifull valuta du kunne brukt til å styrke figuren din.

 

«Awesomenauts» er nok generelt sett for kaotisk til at du konsekvent vil kunne ta og føle på dybden i spillet og alle relasjonene mellom figurene fra runde til runde. Utviklerne har heller lagt vekt på noe som er enkelt å komme seg inn og ut av, og som ikke føles helt substansløst selv med en tilfeldig sammensetning av lagkamerater fra rundt om i verden.

Likevel er det veldig morsomt at det faktisk er en grad av dybde her. Og ikke minst hvordan disse idéene åpenbarer seg i spontane situasjoner, framfor hardkodede taktikker rett fra manualen.

NB! «Awesomenauts» er lansert til PlayStation 3 og Xbox 360, via onlinetjenestene PlayStation Store og Xbox LIVE Marketplace. Prisen er henholdsvis 75/65 kroner. PlayStation Plus-kunder kan laste det ned gratis.

Kommentarer