(PressFire.no): Mest av alt har jeg ikke lyst til å si noe som helst om «Journey» helt ennå. Først vil jeg at du skal spille selv, så kan vi begynne å snakke. Allerede er det blitt skrevet for mye om spillet, om man i det hele tatt kan kalle det et spill - noe jeg skal komme tilbake til. 

Mye av opplevelsen betinger nemlig at du går inn i «Journey» med et åpent sinn, helst uten å vite så mye om det på forhånd. Eller, enda bedre, med noen andre. Men også det kommer jeg tilbake til.

Vi kan jo begynne med litt bakgrunnsinformasjon om utviklerne, thatgamecompany. De har tidligere prestert «spillene» «Cloud», «flOw» og «Flower», eksperimentelle opplevelser som har dannet grunnlag for utallige diskusjoner om «spill som kunst».

Uten å bruke tradisjonelle spillmekanismer står spillerens følelser sentralt - ifølge utviklerne ønsker de å demonstrere bredden av mulige erfaringer dataspill kan gi deg, i motsetning til andre spill som stort sett baserer seg på frykt eller spenning.

 

Innholdsrik reise

«Journey» skiller seg ikke fra selskapets tidligere «spill» i så måte. Kort fortalt skal du her legge ut på en reise, mot en lysende fjelltopp du kan skimte i det fjerne. Fjell eller ei, her er det selve reisen som er målet.

Til tross for den relativt korte varigheten, rundt tre timer, vil du oppleve mer på denne vandringen enn du gjør i de fleste andre spill som strekker seg over lengre tid. Ingenting gjentar seg, alt endrer seg. Inntrykksmettheten er komplett når du når reisens slutt - og da tar det ikke lang tid før du er sulten på en ny omgang.

Sett i lys av sine tidligere utgivelser, hva enn du måtte kalle dem, har thatgamecompany her tatt i bruk flere klassiske spillmekanismer enn vi er vant til fra den kanten. Den vesle, armløse figuren du styrer har muligheten til å rope, noe som har en reell funksjon i verdenen du vandrer gjennom. Spillet introduserer også gåter man lett kunne funnet i andre plattformspill, bortgjemte hemmeligheter du lengter etter å finne. Til og med reelle trusler i form av fiender lusker rundt etterhvert.

 

Spillmekanismer på godt og vondt

Mens det som tidligere har kommet fra thatgamecompany ikke umiddelbart har føltes riktig å legge innunder begrepet ‘spill’ - ofte er begrepet ‘kunstspill’ brukt - er det med «Journey» en litt annen historie. Her er det såpass mye som kan minne om andre, mer tradisjonelle spill, at disse mekanismene nesten kan ødelegge for den dypereliggende intensjonen: Opplevelsen.

I «flOw» styrte vi organismeaktige skapninger gjennom en rekke nivåer, mens vi i «Flower» dirigerte en livgivende vind over en blomstereng. Begge var nydelige, avslappende opplevelser som overraskende mange spillere omfavnet - til tross for mangelen på spillelementer.

Når «Journey» derimot introduserer disse, og attpåtil legger en historie oppi det hele, åpnes muligens døren litt på gløtt for sammenligninger med andre, mer tradisjonelle spillopplevelser. Og begynner man først å bevege seg i den retningen, er det lett å kunne peke på spillmessige mangler både her og der. Er det for kort? For lett? For kjedelig?

Men jeg har ikke lyst til å åpne den døren. «Journey» er nemlig ikke som andre spill, og fortjener å bli sett på som nettopp det det bør være: En fantastisk opplevelse. Og som med alle andre opplevelser, enten de faller innunder kategorien spill eller kunst, er den ikke fullverdig før du opplever den selv. Og da skal jeg ikke røpe noe som helst, men bare anbefale at du får den med deg.

 

En delt opplevelse

Så er det denne tingen som «Journey» har, som nesten ingen andre kunstverk eller medier ellers kan by på: Interaktivitet. Ved at opplevelsen er interaktiv, blir det også mulig å dele den med noen andre på en måte ingen bøker, filmer, eller kunstgallerier kan oppnå.

Og måten «Journey» gjør dette på er ren magi: Når som helst kan du kobles opp mot en annen spiller, en du ikke vet hvem er. Sammen vil dere vandre gjennom denne utrolige verdenen, uten noen selvsagte måter å kommunisere på. Likevel oppstår et bånd mellom dere. Dere kan gestikulere med bevegelser, kommunisere med disse små ropene, og sammen forundres og imponeres av det som skjer underveis for dere begge.

Da jeg møtte min følgesvenn mot slutten av min reise, hadde jeg fram til det punktet fått følelsen av å være med på noe virkelig spesielt. Men etter møtet løftet opplevelsen seg til et helt nytt nivå. Her var vi, to fremmede individer, samlet i noe som ikke lignet noe annet vi hadde vært med på.

Det er nok denne delen av «Journey» jeg lengst vil huske - sørg for at også du har følge med noen når du opplever dette for første gang.

Nå foreslår jeg at du selv spiller «Journey», så kan vi heller diskutere det fantastiske innholdet ved en senere anledning, når også du har foretatt din reise.

«Journey» slippes som nedlastbart PS3-spill på PSN den 14. mars.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer