The Fight: Lights Out

Får deg til å svette, men er kjedeligere enn å trene.

Det er sjeldent videospill tvinger meg til å både varme opp på forhånd og tøye ut i etterkant av selve spilløkten, men «The Fight» er altså et slikt spill.

Etter ti minutter er det bare å krype til korset, rote frem treningstøy og svettebånd fra klesskapet, og stålsette seg. Belønningen er imidlertid lite annet enn svette håndkontrollere, illeluktende armhuler og støle muskler for de neste tre dagene.

Du var kanskje ikke forberedt på dette var et slåssespill med bolegutter bygd på «UFC»- eller MMA-spillenes lest, men den dedikerte PlayStation Move-støtten burde være et hint om at «The Fight» gir deg trening som bare rakkeren.

Med Danny Trejo som mentor!

I «The Fight» bygger du deg en slåsskjempe, og bruker du Move-kontrollerne for å denger løs på motstandere i én-mot-én-kamper ved å gjøre hooker, svingslag, jabber eller uppercuts slik du ville gjort i det virkelige liv.

Jeg antok en figur basert på mine egne kroppsdefinisjoner (litt under anbefalt BMI) skulle bli en ulempe i dyst med spillets overdimensjonerte kamphaner, og kompenserte derfor ved å putte alle ferdighetspoengene mine i styrke til fordel for teknikk, stamina eller hurtighet. Det enkle er ofte det beste, for sammen med en treningsdyst eller to, skulle vise seg å holde til pallplass spillet ut.

«The Fight» skilter med litt spennende «Fight Club»-estetikk, der skitne teksturer og monotone farger i sorte og brune nyanser skaper kontraster til blåmerker, blodige neser, gult øyepuss, og hovne lilla lepper.

Ettersom kampene foregår, slagene lander og fortapte jeksler spyttes ut, kan det til og med hende spillfiguren din brekker et par ribbein og brister hodeskallen. Det er imidlertid ingenting i motsetning til det maltrakterte kjøttstykket av en motstander som ligger henslengt i et hjørne etter du er ferdig med ham.

Og hvem er så spillets Tyler Durden? Jo, det er Robert Rodriguez-yndling Danny Trejo («Machete») dukker opp som mentoren din gjennom hele spillet, og det via ekte og fete videosekvenser. Han brøler ut tips og triks, godt blandet med spansktalende fyndord som conjo og pendejo, på en harry og beintøff måte. Ikke’no tull med Trejo, comprende?!

Bare å se denne skumle meksikaneren stå rimelig ukomfortabel og veive med Move-kontrollene er hysterisk morsomt, og nesten verd inngangspengene alene. Trejos stemmebånd dukker også opp under selve kampene for å egge deg videre, eller fornærme deg - om du roter det til. Sammen med hiphop-lydsporet blir det en ganske kul atmosfære.

Synd er det da at «The Fight» ellers er såpass dørgende kjedelig å spille.

Søvndyssende spillstruktur

Oppbygningen og spillets struktur er ikke noe å skrive hjem om: Gjennom spillets tolv lokasjoner, som inkluderer steder som Murder Alley eller The Cage, møter du på ti slåssglade (og temmelig like) tullebukker med «kreative» navn som Dynamite, The Gator eller noe annet der i gården. Bekjemp noen på første rekke, og neste rekke åpner seg og tilbyr sterkere motstand.

På toppen av hver «pyramide» finner du nivåets største slåsskjempe, og overvinner du ham får du et nytt, skittent triks i ermet. Disse kommer i form av hodestanging, albuer eller hammerslag ovenfra og er sterkere enn vanlige angrep. Ryktet ditt står imidlertid på spill, og desto reinere du slåss, jo mer penger tjener du.

Penger trenger du for å kjøpe klær, tatoveringer og diverse dikkedarer for å sette preg på slåsskjempen din. Er du en gambler kan du også satse penger på deg selv for noen ekstra, kjappe grunker. I tillegg kan du se og lagre slåsskampene din i en temmelig uinteressant reprisemodus. Og det er egentlig alt.

Strengt tatt er det ikke nødvendig å opparbeide deg ekstra erfaringspoeng gjennom spillets treningsmodus. De 120 kampene går relativt fort og er ganske lett når du først lærer deg å utnytte spillets svakheter.

Kontrolltrøbbel

Merkelig nok tvinger «The Fight» deg til å kjøpe og bruke enten to Move-kontrollere, eller én Move- og én Dual Shock 3-kontroller.

Kameraet er nesten alltid et problem i slike spill. Uansett hvilken av de fem kameraperspektivene du velger er det vanskelig å bedømme avstand til motstanderen, og slagene treffer sjelden ønsket mål, for ikke å snakke om hvor lite blokkering faktisk blokkerer.

Til gjengjeld er spillerbevegelsen rimelig keitete – spillfigurene står stille inntil du holder inne Move-knappen og tilter kontrolleren i retningen du vil han skal bevege seg, noe som mildt sagt er vanskelig i det du samtidig kanskje slår den samme kontrolleren i motsatt retning. Det blir gjerne til at du banker håndrista i øret på motstanderen, eller noe like amatørmessig.

Jeg vet ikke hvorfor det er såpass lite responsivt. Det er jo tydelig én-til-én-kontroll her – hendene til slåsskjempen din gjør akkurat det hendene dine gjør i virkeligheten, så lenge du ikke beveger de i et helt rabiat tempo.

Jeg mistenker at hovedårsaken bak den manglende responsen, er at animasjonene som oppstår når du treffer, eller bommer for den saks skyld, rett og slett ikke er gode nok. Resultatet er uansett at det blir for lite futt i spillbarheten.

Jeg klarer heller ikke slå fra meg følelsen av jeg fortsatt sitter (ja, jeg måtte sette meg ned etter en liten time) og bare veiver med hendene i lufta. Jeg har ikke noe mer tro på knyttnevene mine nå enn jeg hadde før, selv om skittentøyskurven befolkes av et hav av gjennomsvette t-skjorter.

Får du god trening av «The Fight»? Meget mulig. Bra er det da at spillet har en egen kalorimåler som holder telling på hvor mange kalorier du har forbrent gjennom hele økten. Jeg landa på magre 1052 kalorier totalt (hvilket er én og en halv pakke med Bremykt, bare sånn til informasjon).

Blir du imidlertid særlig underholdt mens du holder på? Neppe.

PS! Online-delen er ikke testet.

Oppsummering
Positivt
Negativt
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3