(PressFire.no): Da det ble kunngjort at en reboot av den Capcom-produserte arkadeklassikeren «Strider» var på trappene med et amerikansk studio bak, må jeg innrømme at jeg ble skeptisk.

Det originale «Strider» er nemlig et erkejapansk spill.

Det er fargerikt på grensen til det glorete, men samtidig velpolert til et nivå man med få unntak rett og slett ikke tar seg råd til i Vesten.

I tillegg serverer det en nesten fetisjistisk forherligelse av sverd som langt på vei matcher den amerikanske forkjærligheten for spill med skytevåpen.

 

Kjapp og smidig

Det var også vanskelig å se for seg hvordan det skulle klare å matche fjorårets sverdfest «Metal Gear Rising: Revengeance» når det kommer til pur adrenalinspekket ninja-action. 

Og det har det for så vidt ikke gjort heller, for nye «Strider» går i en helt annen retning.

I motsetning til sine to forgjengere, som i hovedsak dreide seg om å sverdsvinge seg mellom vegger og tak fra punkt A til B i høyt tempo, er nye «Strider» et såkalt «Metroidvania»-spill. Det innebærer en del vandring frem og tilbake mellom steder man allerede har vært for å jakte oppgraderinger som åpner låste områder – men likevel kan skimtes, rett utenfor rekkevidde.

Det betyr imidlertid ikke at sverdsvinging og løping langs tak og vegger utgår.

Når Strider Hiryu etter en kort introduksjon hopper fra hanglideren sin utenfor Kazakh City, tar fart og kutter seg gjennom de første fiendtlige fotsoldatene, får man umiddelbart følelsen av å være i ninjasandalene til en brutal men rask, smidig og elegant drapsmaskin.

 

Lynraske hugg

Strider har alle sine ferdigheter fra det første spillet intakt og beveger seg med samme fart og intensitet som i oppfølgeren. Det er nesten rørende hvor ærbødig nært dette har blitt implementert opp mot originalene.

En av de tingene som for eksempel fort kunne gått i glemmeboka, men er gjenskapt til perfeksjon, er hovedpersonens lynraske hugg og umiddelbare respons når man trykker på sverdknappen.

Dette muliggjør angrepskombinasjoner så raske at hurtigheten kun er begrenset av spillerens egen evne til å opprettholde et kontinuerlig angrepstrykk.

Og høy sverdtakt må man ha for å komme seg noenlunde smertefritt gjennom spillet. Å kunne trykke fort på knappene er imidlertid ikke nok. Det kreves også manøvreringsevne og presisjon.

 

En real utfordring

Et annet element utviklerne har klart å ta med fra arkadeoriginalen er den tidvis svært høye vanskelighetsgraden.

Spillet har enkelte partier som krever intenst nøyaktig timing, kjennskap til landskapet og evnen til å trykke veldig fort på sverdknappen for å komme seg videre.

Disse partiene krever som regel en del prøving og feiling, men de er aldri direkte urettferdige og dermed fullt mulig å få til med litt trening.

Nye «Strider» kjører denne linja konsekvent i noen sentrale bosskamper.

Transportetappene i spillet er egentlig ganske avslappende. Man skjærer gjennom vanlige fotsoldater med sverdet sitt som en varm kniv gjennom smeltet smør, men når man treffer på en av sjefsskurkene blir det alvor.

 

Glovarm håndkontroller

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg måtte slåss mot sluttbossen før jeg endelig klarte å gi ham ordentlig juling, men det nærmet seg akkurat grensen til frustrerende uten at det noensinne gikk over streken.

I løpet av denne kampen ble forøvrig håndkontrolleren min så oppvarmet at limet til serienummerklistremerket på baksiden av den smeltet. Når det endelig ble seier, var imidlertid gleden stor. 

Siden dette er et «Metroidvania»-spill, er det selvfølgelig plenty oppgraderinger å samle som gjør jobben din som ninja litt enklere underveis.

Mange av egenskapene man tilegner seg underveis er hentet fra Strider Hiryu sine gjesteopptredener i «Marvel vs. Capcom»-slåssespillserien, men noen er også helt nye.

Blant annet får man tilgang til fire forskjellige «cypers» til sverdet, som gjør at man med riktig timing for eksempel kan reflektere kuler tilbake på fiendene eller fryse de til is og bruke dem som plattformer for å klatre høyere.

 

Kjedelig kloakk

Hvis jeg har noe å utsette på spillet, må det være at noen av områdene kan være lite spennende i sitt grafiske uttrykk.

Det er for eksempel et ganske langt parti som utspiller seg i en grå og kjedelig kloakk, der man slåss mot irriterende krabber.

I originalen ville man på dette tidspunktet i spillet – for å sette ting i perspektiv – vært i en jungel og klatret på dinosaurer.  

«Strider» er dermed et spill som til tross for at det kan rundes på fem-seks timer faktisk kunne vært enda bedre hvis det hadde trimmet lengden sin ved å fjerne noen av disse mindre spennende partiene … og kanskje hatt flere dinosaurer.

Det virker som det generelt sett er en vegring i bransjen mot å lage «for korte» spill. Det føles av og til nesten som om de store utgiverne prøver å få oss til å bruke dataspill som tidtrøyte.

Personlig vil jeg faktisk ikke ha spill som dreper tiden min. Jeg vil derimot ha spill som, fordi de er interessante, gjør at jeg er villig til å bruke tid på dem.

 

Men bevares, «Strider» er ikke den verste synderen på dette området. Faktisk er det et av de beste eksemplene jeg har sett på hvordan man kan oppdatere en gammel klassiker til både å føles som et nostalgisk tilbakeblikk til de gamle arkadespillenes gullalder, samtidig som det klarer å føles friskt og nytt på samme tid.

NB! Spillet er lansert til PlayStation 3, PlayStation 4, pc, Xbox 360 og Xbox One. 

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer