(PressFire.no): «The Raven: Legacy of a Master Thief» er et krimmysterium i Agatha Christie-stil, utformet som et episodisk pek-og-klikk-eventyr i tre deler.

Det er spunnet rundt historien om en mestertyv som blir jaget av et kobbel mer eller mindre klassiske kriminalromanerketyper, deriblant spillets helt Anton Jakob Zellner, en sveitsisk politikonstabel på randen av pensjonsalder – med Poirot-bart og en forkjærlighet for detektivromaner.

Som mange andre kontemporære eventyrspill, med unntak av de som produseres av Telltale Games, er «The Raven» laget i Tyskland.

 

Juveltyv på frifot

Spillet er et tradisjonelt pek-og-klikk-eventyr, med minimalt av ekstra staffasje og lav inngangsterskel. Etter en passe stemningssettende filmsekvens som introduserer den titulære mestertyven Ravnen, og tidenes kanskje korteste opplæringsdel, er man klar for å takle utfordringene.

I motsetning til andre spill i noenlunde samme sjanger, for eksempel den moderne inkarnasjonen av «Sam & Max»-serien, er det ingen psykiske evner, forskjellige hovedpersoner eller alternative tidslinjer å forholde seg til.

Her er det kun snakk om å klikke på skjermen for å bevege seg, snakke med karakterene og plukke opp og kombinere gjenstander for å oppnå progresjon i historien. Enkelt og greit.

Historien utspiller seg tidlig på 60-tallet, og starter om bord i en vogn på Orientekspressen et sted mellom Sveits og Italia. Her blir vi introdusert for vår helt og de andre karakterene. En av disse er Interpol-agent Nicolas Legrand, som noen år tidligere sporet opp og tok hånd om «Ravnen».

Nå har imidlertid en ny tyv gjort sitt inntog på den internasjonale kunstarenaen. Om hans metoder er mindre elegante enn Ravnens, etterlater han seg den samme signaturen på åstedene.

Første kapittel dreier seg i hovedsak om å frakte den ene av to juveler, kjent som sfinksens øyne, trygt til en utstilling i Kairo, og det er Zellner og Legrand sin oppgave å sørge for at tyven ikke får klørne i den.

 

Setter den rette stemningen

Spillet har relativt høy produksjonsverdi. Musikk, lydeffekter og stemmer er av høy kvalitet. Det orkestralske lydsporet signert Benny Oschmann er filmatisk og tidsriktig for spillet, samtidig som det holder seg kledelig i bakgrunnen uten å ta fokus fra konversasjonene eller handlingen.

Stemmeskuespillerne har også gjort en glimrende jobb. Spillet kommer med både engelsk og tysk dialog, der ingen av alternativene gir inntrykk av å være en dårlig dub.

Begge sporene har sitt eget individuelle særpreg. Mens det engelske lydsporet gjør en glimrende jobb med å understreke karakterenes nasjonaliteter gjennom bruken av lett gjenkjennelig aksenter, er det tyske betraktelig mer ensrettet og får spillet til å minne litt om en episode av «Derrick».

Grafikken er ikke teknisk imponerende, men spillet har god art direction. Miljøene er oversiktlige, passe fargerike og setter den rette stemningen.

Det er en viss økonomi i bruken av kulisser, som i et teaterstykke. Handlingen utspiller seg over et relativt lite antall rom – fordelt over tre akter – der de tredimensjonale karakterene beveger seg på forhåndstegnede bakgrunner med et statisk kameraperspektiv.

Dette er en teknikk som de siste årene har vært lite brukt, ettersom både datamaskiner og konsoller lenge har vært i stand til å servere både tredimensjonale karakterer og dynamiske bakgrunner i sanntid på en overbevisende måte. Teknikken egner seg imidlertid godt for eventyrspillgenren, der selve innrammingen av scenen – på samme måte som i et godt foto – i stor grad setter stemningen.

 

Fastlåst konstabel

Alt er imidlertid ikke perfekt. De sporadiske filmsekvensene er betraktelig dårligere realisert enn resten av spillet, og blir dermed et aldri så lite stilbrudd.

De er utvaskede, har kompresjonsartefakter og flyter ikke like godt som grafikken i spillet for øvrig.

Jeg kom også borti noen irriterende bugs. På et tidspunkt gikk konstabel Zellner seg fast i bakgrunnen, og på et annet forsvant han helt fra spillet mens han lette etter en kule. På dette tidspunktet hadde jeg ikke noe annet valg enn å stenge ned og laste en gammel lagringsfil for å komme videre.

Ikke bra, men begge tilfellene skjedde i det samme rommet, så det er rimelig å anta at det dreier seg om et begrenset problem som forsvinner med oppdateringer.

 

Det enkleste er ofte det beste

Moderne eventyrspill har ofte spillmotorer med ikke nødvendigvis overveldende, men ofte unødvendig interaksjon, som tastatur/gamepad-bevegelse av karakterer, mulighet for å styre kamera med musen og andre features som i stor grad forsøker å appellere til de primært handlingsorienterte deler av hjernen.

Det er imidlertid befriende med eventyrspill som kun krever peking og klikking som input, og som gjør det enkelt å konsentrere seg om setting, karakterer og historie, uten tanke på det mekaniske.

Det føles behagelig på samme måte som å sitte i godstolen og lese en god, gammeldags bok med papir og permer, fremfor å gjøre det samme med en elektronisk tekst på en skjerm.

Spillet mangler humoren til de gamle eventyrklassikerne fra Lucasarts. Spill som «Sam & Max» har festligere historie på grunn av de elleville karakterene og den syke humoren. King Art Games prøvde med sitt forrige eventyrspill, «The Book of Unwritten Tales», å etterligne denne stilen ved å bruke popkulturelle referanser.

I «The Raven» er imidlertid humoren tonet ned.

Istedenfor får vi servert karakterer som oppfører seg nyansert og dannet ovenfor hverandre, og historien utspiller seg i interaksjonen mellom dem – noe som gir hele affæren en stemning som passer godt med kriminalroman genren i den aktuelle tidsepoken.

Det blir imidlertid ikke spesielt spennende før mot slutten, og akkurat når det begynner å ta av kommer dessverre rulleteksten over en ganske dramatisk cliffhanger. Dette er selvfølgelig irriterende, men også en smart måte for et første kapittel i en episodisk historie å motivere spilleren til å følge med videre.

 

Med unntak av litt teknisk flisespikeri, må jeg innrømme at jeg storkoste meg med spillet. Hvis et godt gammeldags pek-og-klikk eventyr med god stemning er det man er ute etter, kan man med fordel prøve «The Raven». Kun første del som er ute så langt, men dette er en god start som lover godt for de kommende kapitlene.

NB! Alle tre episodene koster cirka 200 kroner, og kan blant annet kjøpes fra Steam.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer