(PressFire.no): Så var vi ved det som sannsynligvis er veis ende for søte, lille «Scribblenauts».
Jeg ser ikke hvordan denne formelen enda en gang skal kunne resirkuleres til et nytt spill, og med «Unlimited» gjør utvikler 5th Cell noen lure trekk for å sørge for at det hele går ut med hevet hode.
Konseptet til det første «Scribblenauts»-spillet var like enkelt som det var vanvittig ambisiøst:
Skriv inn noe i spillet – hva som helst – og det materaliserte seg, ofte fullt brukbart og med riktig interaksjon med andre gjenstander.
Det skapte noen interessante muligheter, men originalen feilet horribelt på det å faktisk være et spill (en liten kuriositet er at vi har anmeldt spillet to ganger, begge til terningkast tre), med styring som var forfjamsende dårlige saker.
Heldigvis kom det en oppfølger på Nintendo DS, «Super Scribblenauts», som virkelig lagde vei i vellinga, fikset kontrollene og introduserte adjektiver.
Altså kunne du klemme ut min favoritt; en brennende, hoppende, levende kjøttbil.
God kreativitet?
Disse mer eller mindre merkelige tingene du kunne lage brukte du i forskjellige tenkeoppgaver av typen «Gi bonden tre dyr» eller «Fiks racerbilen», og kanskje litt for ofte i såkalte action-oppgaver der du skulle komme deg forbi hindringer.
Det endte som regel opp med å bli løst med en hagle, et par vinger og Gud ved din side.
Over halvparten av spillet kunne løses med bortimot de samme tingene.
Og for å si det sånn, mye av det samme som i de gamle spillene vil du også finne i «Scribblenauts: Unlimited».
Du er fortsatt i din egen kreativitets nåde, på godt og vondt.
Med historie denne gangen
Hadde 5th Cell gått løs på spillet med samme tankegang og bare presset ut en liste med nye oppgaver hadde jeg jodlet i skuffelse, men heldigvis er det nok nytt her til at serien ikke krasjlander.
For det første er det en historie å finne (den starter snodig nok med to særdeles seksuelt aktive eventyrere som får 42 unger!), og som danner bakteppet for hovedpersonen Maxwells jakt etter stjernebiter.
Disse trenger du til å redde lillesøstra til Maxwell, som holder på å bli til stein – og kommer nå i to varianter, der du får små biter for å hjelpe tilfeldig forbipasserende med småproblemer, og hele stjerner for å hjelpe til med større gjøremål.
Etter hvert får du et verdenskart med hundrevis av små og store oppgaver å ta tak i, og den lille historien er et fint bindelim for faktisk å skulle orke å gjøre alt.
Du har også langt større kreativitet i oppgavene denne gangen, med mindre gjenbruk av de samme gjenstandene og mer oppfordring til lek.
Ordjakt
Når det er sagt, så er fortsatt hovedmoroa å finne i bare å pøse på med tåpelige ord for å se hva i all verden som skjer når en sint zombieklovn med gamasjer og trekkspill møter en flyvende mannevond tørkerull av jern.
Det er litt av sjarmen, og også problemet, til spillet.
Det skal i utviklernes forsvar påpekes at dette spillet har mer å gjøre enn de andre, så du blir ikke «sittende fast» på en tittelskjerm forlatt til egne krumspring slik i de andre spillene, men lider du av akutt mangel på kreativitet kan det bli litt tamt.
Om du derimot går med en liten Da Vinci i magen vil mulighetene være mange – nesten uendelige!
Lag dine egne gjenstander
Litt av grunnen til at jeg mistenker at dette er siste kapittel i serien er at du nå også har en veldig robust gjenstands-bygger.
Altså kan du skru sammen akkurat hva du selv vil, bestemme hva disse skal gjøre og hvordan de påvirker andre ting – også kan du sende de til venner eller ukjente.
Det funker akkurat bra nok til at det blir greit å legge litt flid i kreasjonene sine, og det er som vanlig en utømmelig kilde av inspirerte mennesker der ute på internett du kan laste ned kule ting fra.
Det minner meg litt om det Nintendo gjorde da de ga ut «Wario Ware: Do It Yourself», det foreløpig siste spillet i «Wario Ware»-serien - som jeg også følte hadde utspilt sin rolle. Der ga Nintendo opp å lage mange ekstra mikrospill, og lagde heller et forseggjort verktøy for å skape dine egne kreasjoner.
Så også her, på mange måter – nå er det ikke mye mer å gjøre med selve hovedspillet, så da har vi fått muligheten til å lage eget innhold.
Ikke lenger på norsk
Jeg savner fortsatt litt ryddigere animasjoner som viser interaksjon mellom ting, men grafikken er nå blitt såpass clean at jeg nesten ikke bryr meg om at mye virker å skje litt på måfå når du skal bruke gjenstander eller sette ting sammen.
Kontrollene er heller ikke perfekte, selv om mye er gjort når det kommer til bevegelse av Maxwell. Det blir litt knotete å skulle treffe ikoner og få ting til å gjøre akkurat det du vil noen ganger.
Av en eller annen merkelig grunn er spillet heller ikke på norsk mer, noe jeg synes er skrekkelig synd. Ikke fordi jeg spiller på norsk, og de tidligere spillene manglet noen ord på moderspråket, men fordi de gamle spillene var helt ypperlige leketøy for de yngre spillerne som holdt på å lære seg å skrive.
Det er kanskje forståelig at det ikke satses mange kronene på det norske markedet, men leit er det.
I bunn og grunn kommer vi frem til at dette spillet er bittelitt overflødig for de som har spilt serien mye før, men at den likevel tilbyr nok til at det ikke er et totalt bomkjøp.
Har du derimot aldri spilt «Scribblenauts» før, kan du vente deg et snedig spill helt ulikt noe annet på markedet. I så måte kan jeg egentlig ikke få anbefalt det nok!
NB! «Scribblenauts: Unlimited» er ute på Steam nå, med en Wii U-versjon på vei (den ble plutselig utsatt rett før lansering). Wii U-versjonen har multiplayer og muligheten til å skrive inn gjenstander og folk fra «Super Mario»- og «Zelda»-universene.
Det finnes også en 3DS-versjon, som ikke har muligheten til å lage egne objekter.
