(PressFire.no): «Intrusion 2» er et veldig organisk og flytende actionspill. Det minner kanskje aller mest om «Metal Slug» eller «Gunstar Heroes» ut i fra skjermbildene.
I hånda føles det likevel mer som det magiske kongeriket i «Trine 2».
Du får ikke løse gåter i samme grad, men måten mye av det dreier seg om teknikk og finkontroll på, får det til å framstå som en øvelse i problemløsning.
Voldelige dominoeffekter
Det er litt vanskelig å forklare hvorfor. Det handler om hvordan de fysiske lovene i spillet setter rammeverket, og hvordan utviklerne tvinger alle parter involvert, både deg og fiendene, til å underlegge seg disse.
Hvis du husker hvordan du danset langs hodene på gobliner og andre skapninger i «Trine», får du ta del i noe av den samme dansen her – bare med eksplosive tønner, armerte soldater og digre mechs.
Spillet er fult av uforutsigbarhet og kaos, alt fra bittesmå soldater med rakettmotor på ryggen til digre, skjermfyllende bosser som knuser bakken under deg og stjeler pusten din. Du finner kontraster over alt, og for et såpass kort spill skal du lete lenge før du finner noe som er like heseblesende og impulsivt.
Tenk ut av boksen
Den største moroa finner du likevel mellom disse ytterpunktene – skikkelig autoritære tungvektere av noen fiender; hemningsløse, mekaniske monstermaskiner som virkelig setter fotspor etter seg i landskapet.
Svevende tentakelmonster, vandrende tanks og illsinte hoppe… monster… ting.
Et par av dem er i tillegg såpass nøysomt artikulerte du skulle tro det satt en dukkefører i bakkant og trakk i snorene.
Fascinerende er det uansett å se dem i aksjon; hvordan de trekker seg sammen, snor seg langs utformingene av landskapet og følger deg gjennom selv de trangeste passasjene. De gjør plutselig hele spillebrettet levende, og «Intrusion 2» blir et så utrolig mye bedre spill av det.
Det går plutselig fra å være et spill om å holde avtrekkeren inne, til et hvor du trekker deg tilbake for å tenke ut av boksen.
Kolosser i kamp
Det er sjarmerende først og fremst fordi du ser tydelig hvor håndverket kommer fra – blemmer inkludert. Og det er veldig lett å falle for hele tilnærmingen de har hatt til sjangeren og hvordan de lar spillet snakke for seg selv, framfor å ha stålkontroll og regi over hvert eneste skjermbilde du løper gjennom.
Voldelige dominoeffekter er det uansett flust av her, så du vil sitte igjen med masse minner om triumf - og tragedie.
Som når du ble most av din egen forskansning fordi du undervurderte hvor blodtørstig fienden din faktisk var, eller gangen du ble sparket som en fotball frem og tilbake mellom to digre mechs.
Det hjelper liksom heller ikke at utviklerne har ben i nesa til hele tiden å oppgradere arsenalet deres heller, eller overraske deg med antallet de dukker opp i.
Og blant alt dette har jeg nesten ikke nevnt noe om de avsluttende bosskampene ved hvert kapittel heller, som på alle måter er de høydepunktene de trenger å være i et slikt spill. Selv den aller minste av dem fyller skjermen på måten hun animeres og blir ett med nivået.
Det er synd det ikke er flere av dem for å være ærlig, for finner du ikke høydepunkter ved noe av det jeg har beskrevet over, finner du det garantert her.
«Intrusion 2» er et spill som mer eller mindre selger seg selv. Det er vanskelig å forklare med ord hvorfor det funker, men jeg tror du ser det veldig tydelig ut i fra skjermbildene og ikke minst traileren.
Det er et spill som verdsetter god action, en intens spenningskurve og panikkslagen trykking på kontrollen. Har du noe til overs for idéen, er det absolutt verdt de få timene det tar å surfe seg gjennom.
NB! «Intrusion 2» kan testes gratis rett i nettleseren, eller du kan laste ned en demo. Fullversjonen koster 58 kroner og kan blant annet kjøpes her.
