Crysis 2

Penest på pc - men helt i grafikktoppen på konsoll også.

Det begynner å bli en stund siden sist jeg oppgraderte pc-en min, må jeg innrømme. En av grunnene til at jeg gjorde det i utgangspunktet, var så jeg kunne spille det første «Crysis» på full guffe, uten å måtte gå på kompromisser med verken grafikk eller fart. Det så fett ut den gang, og gjør det vel faktisk fortsatt – utviklerne Crytek har alltid visst hva de holder på med.

Overraskende nok fungerer «Crysis 2» feiende flott på det smått geriatriske pc-rigget mitt. Jeg kjørte gjennom en del brett etter å ha vært gjennom Xbox 360-utgaven, og det er ikke til å komme unna at spill som «Crysis» helt klart ser best ut på pc.

Når det er sagt, er det ikke rent lite spillet klarer å presse ut av den også etter hvert aldrende tv-spillkonsollen. «Crysis 2» er rett og slett et av de aller peneste spillene jeg har sett på en konsoll noen gang. Til tross for at detaljene er noe hvassere på pc-utgaven, er det pent lite å utsette på hvordan spillet ser ut på tv-skjermen. Noen tilfeller av «pop-up»-hendelser, der ting brått dukker opp fra intet, var det riktignok – men dette var ikke spesielt plagsomt.

Les også vårt intervju med sjefsprodusenten bak «Crysis 2», Nathan Camarillo.

Forenklet draktbruk

Så kan man jo spørre seg: Hva betyr dette for pc-spilling generelt, når en av plattformens fanebærere nå utgis samtidig på både konsoll og pc? De som vanligvis spiller med mus og tastatur er som regel ikke fornøyde når et spill «konsollifiseres», noe som i deres øyne innebærer en slags forenkling av spillmekanismene for at det lettere skal være mulig å spille med en håndholdt kontroller.

I tilfelle «Crysis 2» tror jeg imidlertid ikke at konsolldebuten har hatt noen negative innvirkninger på hvordan man styrer spetakkelet, snarere tvert imot.

I førstespillet måtte man støtt og stadig via en hurtigmeny for å velge hvilken av kreftene du skulle aktivisere på nanodrakta – som fortsatt er hovedtrekkplasteret ved serien.

Det fungerte greit nok, men «Crysis 2» tilnærmer seg det hele på en litt mer naturlig måte: Du slår av og på to av draktas hovedkrefter – usynlighet og superskjold – med hver sine knapper, mens ekstra spenstige hopp og ekstra kjapp sprinting skjer automatisk om du holder inne hoppe- eller gå-knappene litt ekstra.

Dette gjør hele opplevelsen av å veksle mellom «superkreftene» hakket mer dynamisk, noe som kommer godt med når det er fiender på alle kanter og du har mer enn nok med å holde deg i live – selv på pc-versjonen.



Urban jungel

De to første «Crysis»-spillene («Crysis» fra 2007 og «Crysis Warhead» fra 2008) fant begge sted på en øde jungeløy, der utenomjordiske inntrengere gjorde livet surt for spesialsoldatgruppa du den gang var en del av.

I «Crysis 2» er handlingen flyttet til en helt annen type jungel, her er grønne trær byttet ut med grå skyskrapere: Nå er det selveste New York som er boltreplass for kampen mot de utenomjordiske. Selv om dette naturligvis innskrenker følelsen av åpenhet vi kjenner fra de første spillene, er det desto mer rom for klaustrofobisk kaos og ødeleggelse i stor skala.

Det er ikke til å komme unna at spillet har visse korridorscener, ettersom vi med jevne mellomrom befinner oss inne i bygninger og langs gater i og utenfor Manhattan. Men spillet har ikke beveget seg helt bort fra sine røtter, rutene er på langt nær like forhåndsbestemt som i for eksempel «Call of Duty»-spillene. Med jevne mellomrom kommer du til områder som åpner seg opp, og her kan du ved å bruke en analyserende visirmodus få tips om forskjellige utgangspunkter for å tilnærme seg situasjonen som venter. Noen ganger, som der vrimler av tunge fiender, kan det for eksempel lønne seg å snike seg forbi alle sammen med usynlighetsmodusen. Andre ganger er det bedre å flanke – eller hva med å bare rase rett inni situasjonen med maskingeværet først?

Moroa ligger i å hele tiden leke seg med og veksle mellom de forskjellige kreftene – som etter hvert kan oppgraderes med nanopartikler etter døde aliens – og finne ut hvilken taktikk som passer best i akkurat den situasjonen du måtte være i. Og ikke minst avhengig av hvor mye energi du til enhver tid har igjen av kreftene, som selvsagt ikke varer evig.

Drakta er hovedvåpenet

Det New York vi møter i «Crysis 2» er mer eller mindre i ruiner. Der du beveger deg opp og ned i bygninger, gjennom og under gater, inn og ut av mer eller mindre menneskelige omgivelser, fortelles det også en historie som i seg selv ikke er så altfor viktig (eller interessant). Hvorfor du gjør alt du gjør er kanskje ikke like forståelig til enhver tid, men beskjeden som bankes inn i hodet ditt igjen og igjen er at nanodrakta du bærer med deg er av spesiell betydning.

Selv om det er flust med forskjellige modifiserbare, konvensjonelle våpen strødd rundt, er det aller viktigste våpenet deg selv og drakta du har på deg. Og nettopp disse mulighetene denne drakta gir, kombinert med den effektfulle og flotte grafikken, er ikke «Crysis 2» like strømlinjeformet (og kjedelig) som jeg fryktet det kunne være.

På mange måter er det fortsatt et helt vanlig skytespill, men takket være mangfoldet draktkreftene gir deg, er det jevnt over et spennende løp gjennom de mellom åtte og ti timene det tar deg å runde historiedelen (avhengig av vanskelighetsgrad og hvor mye du leter etter bonusting).

Jeg skulle gjerne hatt litt smartere fiender å kjempe mot, både av den menneskelige og utenomjordiske sorten. Som regel oppfører de seg greit, mens de ved enkelte anledninger handler helt uforståelig. Litt smartere fiender finner du heldigvis i flerspillerdelen, der du også får brukt draktens krefter til fulle. Der du ikke får kjempet mot andre som også bruker nanodrakten i historiedelen, er det en helt annen form for oppmerksomhet som kreves når det brått kan være noen usynlige fiender som sniker seg opp bak deg i et lite flerspillerbrett. Her hjelper det med et godt surroundheadsett, så du hører hvor skrittene kommer fra!

Pen nok grafikk?

Alle som har spilt «Crysis» vet at det først og fremst er grafikken som umiddelbart får mest oppmerksomhet – som sagt er Crytek blant de aller flinkeste i klassen på dette området. Derfor har det vakt endel oppsikt at pc-versjonen ikke støtter DirectX 11 fra start av – dette er noe som først kommer i en oppdatering noe senere.

For de som har brukt tusenvis av kroner på å oppgradere pc-rigget sitt i påvente av slippet, er det forståelig at dette er en liten ripe i lakken.

Når det kommer til konsollutgavene, er det marginale forskjeller mellom Xbox 360- og PS3-utgavene – ifølge Digital Foundry kjører Xbox 360-utgaven med litt bedre oppløsning, mens PS3-versjonen hakker bittelitt mindre når det skjer veldig mye på en gang på skjermen. Uansett hva du velger, ser det unektelig pent ut.

Helt til slutt må jeg nevne en liten filleting som irriterte meg mens jeg spilte Xbox 360-utgaven, som kanskje kan forsterke inntrykket om at pc-spillere er «smartere» enn konsollspillerne. Under alle mellomsekvenser på konsollversjonen dekkes skjermen av en forstyrrende beskjed om at du kan trykke på A-knappen for å hoppe over scenen – midt på skjermen, gjennom hele sekvensen.

Dette er det ikke spor av i pc-utgaven, der man selv må finne ut at man kan trykke på en knapp om man ikke gidder å se hele filmen. Hvorfor denne idiotifiseringen i et ellers ganske smart spill?

«Crysis 2» er lansert til PC, Xbox 360 og PlayStation 3. Vi har testet spillet på de to førstnevnte plattformene.

Oppsummering
Positivt
Fantastisk grafikk Draktens egenskaper gir varierte spillsekvenser Fyldig historiedel
Negativt
Til tider dårlig kunstig intelligens hos fiendene Ingen DX11-støtte til pc ved lansering De få kjøretøysekvensene er rimelig slappe
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3