(PressFire.no): Enn at vi har fått et nytt «Larry»-spill, dere! Etter de katastrofalt elendige spillene «Magna Cum Laude» og «Box Office Bust» så det lenge ut til at serien rett og slett var lagt ned.

Da jeg snakket med serieskaper Al Lowe for noen måneder tilbake var det ikke rent lite avsky å finne for disse spillene heller – øyensynlig produsert bare for å få de ut som en del av et oppkjøp Codemasters gjorde.

Nå er det tyske Crazy Bunch som har fått overta spakene (uten involvering fra Lowe), og de har dratt spillet tilbake til røttene og god gammeldags pek-og-klikk. Det er bra!

Dette er faktisk den første gangen Larry Laffer selv er med i spillet siden 1996-spillet «Love for Sail» - de to siste spillene hadde nevøen hans som hovedperson.

 

Pikseljakt

Så pek-og-klikk, hæ? Det begynner jo nesten å bli vanlig innenfor spill igjen – det kan jeg like!

Med den typiske «trykk til noe skjer»-settingen blir det også spillbarhetsmessig velkjent territorie dette.

Ingen tekst-parser denne gangen, men et mer forenklet musebasert (hehehehe) som lar deg «se» eller «gjør noe» med venstre og høyre dåseknapp.

Bonus til utviklerne for å ha implementert kjappflytting via dobbeltklikking, forresten. Sånt liker jeg!

Samtidig har du også et typisk inventarsystem, hvilket betyr standard «kombinér dings A med dings B»-gåter. Også velkjente greier.

Du vet hva du får, med andre ord, og jeg kan heldigvis si at det fungerer helt finfint – men byr selvfølgelig også på rimelig mye prøving og feiling, som alltid med sjangeren.

Spillet både ser og oppfører seg forøvrig ganske bra, og stemmeskuespillet er for det meste overraskende solid. Heldigvis inkluderer det Larrys gamle stemmeskuespiller, Jan Rabson!

Lydsporet er også flott der det klasker sammen nye og gamle toner fra spillene.

Gåtene i spillet holder forsåvidt forholdsvis bakkekontakt, selv om enkelte er akkurat passe tåpelige. Jeg følte aldri jeg satte meg skikkelig fast i noen av de i løpet av de seks timene det hele varte.

En halvtimes tid ut i spillet satt jeg derimot og reiv meg i håret over at spillet hadde ramlet ned på en pikseljakt av de sjeldne, men litt illsint hamring på tastaturet avslørte at jeg bare kunne holde inn mellomromstasten for å se alt som kunne tukles med.

 

Banalt og gøy

Så med et ganske bra rammeverk, flott musikk og mye nostalgisk krydder er det egentlig bare historien og vitsene spillet står og vakler på.

Er det med like mye glimt i trusekanten vi får servert Larrys etter hvert så håpløse damejakt denne gangen, eller blir det vulgær sexisme som støter for støtingens skyld?

Larry våkner bokstavelig talt til live i fremtiden, i en forfriskende smart måte å starte spillet på. For de av oss som har spilt det aller første spillet, husker du kanskje hva som skjer om Larry tråkker ut i trafikken?

Han moses av en bil, men spillet starter på nytt ved at han senkes ned i bakken og byttes ut med en klone fra en slags adventure-spill-fabrikk.

Det var en morsom måte å forklare ekstraliv i spill på, men i dette nye spillet er det faktisk en av disse Larry-klonene som våkner til liv og fortsatt tror det er 1987. Du får aldri vite akkurat hvilket år spillet er lagt til, men det er nok i området 2030 eller deromkring.

Mye av den beste humoren i spillet er nettopp myntet på dette, der Larry prøver å skjønne både teknologi (ikke minst smarttelefoner) og hvordan dating foregår i en nyere og mer progressiv verden.

Generelt sett er det langt flere høns på bordet denne gangen, og siden det er nettdating på agendaen er det ikke mye som er lagt mellom linjene heller – her er alle ute etter et ligg, med varierende innsats.

 

Timbeeeeeer

Han benytter seg av datingappen Timber for å sjekke damer denne gangen, med medfølgende videosnutter på Instacrap og flytting rundt i New Lost Wages via Unter.

Ordspillhumoren tårner seg opp tidlig i spillet, som du sikkert skjønner...

Målet med spillet er som vanlig å få dyppet lakrisen i vaniljepuddingen, men i et samfunn mer og mer kontrollert av det onde mobiltelefonselskapet Prune (med toppsjef B. Jobs) må Larry opparbeide seg en høy nok Timber-score for å nå opp til sin utkårede.

Dermed dundrer han rundt på Timber-dates for å høste topp-rating fra både menn og kvinner, som regel ved å hjelpe dem med et eller annet.

Vitsene er banale, barnslige og så rett på tygga, spesielt i starten av spillet, at jeg ble litt redd for at det bare skulle være fallos-bilder og fjertehumor gjennom hele greia.

Men innimellom klukket jeg godt av det som ble servert, og tidvis var det til og med glimt av gammel storhet her. Spesielt mot slutten av spillet fant spillet en slags rytme, og innførte til stadighet nye personer å prøve seg på eller å interagere med.

Det er kanskje litt for rett frem til tider, der utviklerne virker å ha gått for kvantitet over kvalitet i noen tilfeller, men som regel holder det mål.

 

Trenger en dusj etter dette

Så er det selvfølgelig sånn at dette er Larry i 2018. Kvinnesynet til Laffer er ...heller utdatert, noe som alltid har vært tilfelle, men det har skjedd en hel del de siste 31 årene, og utviklerne kunne kjapt ha tråkket inn på krenkekrakkens territorie.

Men selvfølgelig, både sort humor og karikering er godt innafor, og med litt fingerspitzengefühl burde det være mulig å både være funny og litt pekefingerviftende samtidig.

Utviklerne prøver seg like greit på en «la oss tråkke alle litt på tærne», og greier det sånn tålelig greit. Jeg skal ikke påberope meg å besitte en totalsannhet for hva folk føler eller ikke føler, men selv med noen litt vel late stereotyper innabords ble det aldri ekkelt kleint.

Damene Larry prøver seg på er (som vanlig) langt smartere og mer driftige enn han selv, og når det virker som han har fått en fot innafor døra er det på deres premisser. Som regel går det ad undas like kjapt.

Det er neppe noen som føler Larry skal være forbildet for noen, og det hjelper selvsagt at hele konseptet Larry Laffer blir så parodisk tåpelig at vi på en måte bare forventer litt krise oppførsel og desperate trekk.

Flere ganger fnøys-lo jeg av absurditeten, og tok meg selv i å nesten skjemmes litt over hvor barnslig jeg er. For eksempel når Larry er inne med hele arma bak i smultringen til en drag queen for å fiske fram en «gave» i form av en diger agurk.

Spillet balanserer hårfint mellom det å være dristig og barnslig, og gjerne føler du deg litt skitten og flau av ting som skjer, men det er jo bare fint.

 

Nødvendig med Trump?

Derimot: Når spillet plutselig blir fryktelig selvbevisst mot slutten, der Larry av alle ting står og belærer Donald Trump om at man skal behandle folk med respekt og likeverden mellom folk av forskjellig kjønn og legning, er jeg usikker på hva det er utviklerne prøver å fortelle.

Har de blitt så redde for å være «politisk ukorrekte» at de følte de måtte distansiere seg fra kvinnehatere, høyreekstreme og annet rask på internett som kanskje kunne finne på å bruke Larry som et slags symbol?

Eller kanskje de bare følte de måtte få inn noen jabs mot Trump for å demme opp mot illsinte «Social Justice Warriors» og venstreekstreme på nettet som kanskje kunne finne på å bruke Larry som et slags symbol på alt som er feil med kvinnesyn i spill?

I så fall, hvorfor ikke jobbe enda litt hardere med vitsingen, slik at vitser og tematikk blir såpass smart gjennomført at det ordner seg selv?

Istedet blir det så rett på nesa at det nesten blir støtende i seg selv, spesielt etter flere timer med spilling der Larry slett ikke bryr seg om sånt.

Og to minutter etterpå pynter Larry opp en mannlig utstillingsdukke om til en dame og har seg med den uansett, så akkurat hva budskapet skulle være er jeg usikker på?

 

Det burde det ikke være nødvendig å skulle dekke alle kanter, og det fremstår som litt defensivt av utviklerne (eventuelt klønete, om de faktisk prøver seg på en sosiokulturell samfunnskommentar her).

Larry i 20XX er like idiot som Larry i 1987, og sikkert noen knepp dummere. Det er ikke sånn at han er ond – og vitsene er i stor grad på hans bekostning. Vi kjenner regla nå, og vi er ikke så dumme at vi ikke skjønner det selv.

Han er en utrolig karikert fyr, og om noen faktisk føler de blir støtt av dette i 2018 skulle det overraske meg stort, siden spillet ikke akkurat går over til å bli utfordrende hverken den ene eller den andre veien.

Uansett - Larry er tilbake i gammelt (men nytt) territorie, og godt er det.

Jeg skulle nok ønske at det var noe litt ekstra på lur. Noe litt mer fiffig enn å bare dundre etter Timber-appen når den sier ifra om nye erotiske kontakter, og kanskje et litt raffere manus, men comebacket er solid og underholdende nesten hele veien gjennom.

Og selvfølgelig: Bare det at han er tilbake uten at det er helt katastrofe er en seier i seg selv. Yeah baby!

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer