(PressFire.no): Jeg har gledet meg til «Sundered». Det er gode tider for Metroidvanias, med perler som «Hollow Knight» og «Dead Cells».

Og skaperne bak «Jotun» og «ThunderLotus», har i utgangspunktet gjort en god jobb, men det blir for blekt i sammenligning med de nevnte.

I en håndtegnet og vakker verden spiller du Eshe, som fungerer som en god protagonist, men dessverre med relativt lite personlighet. Den eneste interessante figuren er Shining Trapezohedron - en demon som følger med deg og fungerer som våpenet ditt. Dette er litt lite å sette tennene i.

Små biter av informasjon om omverdenen din kommer fra din kompanjong gjennom ypperlig stemmeskuespill. Resten av historien får du gjennom å faktisk spille spillet. Det lener seg videre på å fortelle historien gjennom omgivelsene.

For eksempel er den første bossen i spillet bundet til en stol – plassert i naborommet som helt åpenbart er laget for å holde noe eller noen på plass.

 

En litt for liten verden

Universet er bygget opp av en rekke små korridorer, som gjerne leder til større rom, en struktur som lånes fra andre spill i sjangeren. Rommene mellom de store, altså korridorene, skapes på nytt hver gang du dør, og gir slikt sett variasjon.

Likevel er det dessverre bare tre områder å utforske, og de er ikke vesentlig større enn de enkelte områdene i for eksempel «Hollow Knight».

Dette er for min del det største problemet med spillet - verdenen er simpelthen for liten. Det er for lite å utforske. Når du på toppen av det hele har en hub du må returnere til for å utforske et av de tre områdene og det tar veldig lang tid å laste inn et nytt område, forsvinner mye av den utforskningsfølelsen jeg ønsker fra et Metroidvania. Det er synd, for jeg skulle gjerne hatt mer «Sundered».

For det som fungerer er hvordan du beveger deg. Å flyte gjennom rom, fra plattform til plattform ved å kaste deg rundt i grappling hook-lignende fester, vegghopping frem og tilbake eller å fly gjennom lufta er en fantastisk følelse.

Hvor jevn, fast og samtidig flytende bevegelsen er i spillet komplimenteres ekstremt godt ved at du konstant har mellom fem og femti monstre hakk i hel til så godt som enhver tid, med mindre du er sterk nok til å stoppe for å ta opp kampen.

Å speedrunne dette spillet vil med andre ord være vanskelig, men en fryd. Bommer du på plattformen du forsøker å lande på faller du raskt ned i en horde med tentakkelmonster iført masker eller robot-er utstyrt til tennene med store våpen.

Dette preger i stor grad begynnelsen av spillet, ettersom du simpelthen ikke har det som skal til for å hanskes med monstrene som følger etter deg. Ditt første mål er å få tak i de to-tre første oppgraderingene, skjold, dobbelthopp og et avstandsvåpen, slik at du kan hanskes med hordene.

At oppgraderingene føles viktige, og at du gjennom å oppgradere kan endre spillestil fra en intensiv action-platformer, til en mer utforskende tradisjonell Metroidvania-stil, er nøyaktig det jeg ønsker.

Hvor vanskelighetsgraden i andre titler er gradvis økende, er «Sundered» sin vanskelighetsgrad i veldig stor grad bygget på oppturer og nedturer. Det gir en frisk opplevelse.

 

Oppgraderinger som monner

Dette forutsetter imidlertid at du ikke tar deg noen «pauser» i progresjonen for å bygge deg sterkere. Såkalt grinding er en vesentlig del av spillet - mer skade, mer skjold, mer energi og mer liv er en vesentlig del av dynamikken.

I prinsippet er det derfor mulig å bruke et par timer på å sanke shards, for så å seile gjennom spillet. Her vil det være opp til spilleren å sette begrensninger på seg selv.

Spillet tar seg til en høyde med sine virkelig utfordrende kampsituasjoner. Enten om det er sjonglere «bullet hell»-aktige og enorme bosser som fyller en tredjedel av skjermen, eller femti fiender som du strategisk må bevege deg rundt for å unngå. Kombinasjonen av at angrepene må være presise, samtidig som alternativene du har for bevegelse til dels er begrensede, gjør at du strategisk må planlegge og vurdere situasjonen din til enhver tid. Det kan være ekstremt tilfredsstillende.

 

Likevel, det er repetitivt, for hver gang du dør må du løpe gjennom de tilnærmet samme områdene om igjen. Lange lastetider gjør det hele enda mer frustrerende. Spesielt begynnelsen av spillet er særdeles frustrerende, og ikke på en rettferdig måte.

Kombinert med flott grafikk, tilfredsstillende kontroller og bevegelsesmekanismer og et interessant oppgraderingssystem sitter jeg likevel i timevis om gangen.

«Sundered» er ute til Windows (testet), Mac, Linux og PS4.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer