(PressFire.no): Det er 15. mars, 2032, og Morgan Yu våkner i en vakker penthouse-leilighet. Utenfor vinduet er det en nydelig dag, hvor en futuristisk by bader i sollys.

Morgan kler på seg arbeidsuniformen sin, og reiser med helikopter til jobben sin hvor han skal undergå en rekke tester. Men noe virker rart med verden i dag – som om alt bare er en fasade.

Når kaffekoppen til en av forskerkollegaene hans eksploderer i en sort skyggeskapning, som stuper i ansiktet hans og fortærer ham fra innsiden, blir denne mistanken styrket. Alt går lukt til helvete, grønn gass fyller rommet, og Morgan svimer av.

Det er 15. mars, 2032, og Morgan Yu våkner i en vakker penthouse-leilighet. Var det hele bare en drøm?

 

«Prey 2» kom aldri.
Møtte veggen

I det originale «Prey» fulgte vi cherokee-indianeren Domasi Tawodi på en indre reise for å finne tilbake til sine åndelige røtter, og en ytre reise for å servere grisebank til ondsinnede romvesener.

Spillet ble tatt godt imot for sine artige spillmekanikker og sin gode grafikk – for den tiden.

Men glem alt det. Fordi til tross for at spillet sluttet med store hvite bokstaver som sa «Prey will continue», så får vi her ingen fortsettelse.

Bethesda tok over i 2009, og «Prey 2» møtte veggen i problematisk utvkling. I 2014 ble det kansellert. Stumpene ble overlevert til utvikleren Arkane Studios, som valgte å begynne helt på nytt.

Det eneste det nye «Prey» har igjen fra gamle «Prey» er navnet, og at det foregår i verdensrommet – til stor skuffelse for de som har ventet i elleve år på en oppfølger eller remake, og stor glede for resten av oss. Fordi denne nye tolkningen av «Prey» er virkelig et godt spill.

 

Spillmekanikkenes «best of»

En stund etter hendelsene hvor Morgan Yu våknet i leilighet sin befinner han seg på Talos 1. Dette er en romstasjon som i bane rundt månen, hvor de forsker på såkalte neuromods – stoffer som gir mennesker forskjellige krefter når de injiseres i kroppen.

Men idyllen brytes. Menneskeheten har hatt et ublidt møte med en utenomjordisk skapning kalt Typhon, som har infisert romstasjonen og nå jakter på alt som har puls. Morgan, som kun er bevæpnet med en skiftenøkkel, må finne ut hva som har skjedd og hvordan han kan stoppe det.

Disse første skrittene på Talos 1 kan på mange måter minne om begynnelsen i det originale «Half Life» fra 1998, noe som absolutt er et gledelig gjensyn.

Samtidig er det vanskelig å sette fingeren på hvilken type spill «Prey» egentlig slekter mest på, da Arkane Studios har hentet inspirasjon fra en rekke av tidenes beste spillserier.

Her finner vi elementer fra alt fra «System Shock 2» til «Deus Ex», gjennom «Doom», «Fallout» og «Bioshock», til Arkanes egne «Dishonored»-serie. Men «Prey» er på sitt beste når det henter inspirasjon fra 90-tallets «Metroid»- og «Castlevania»-spill.

I det hele tatt er dette en herlig mixtape-aktig tilnærming med de beste mekanikkene fra mine favorittspill gjennom tidene, og alle disse elementene smelter sammen til en virkelig unik spillopplevelse.

 

Brannslukking med stil

Talos 1 er en forskningsstasjon, og vi er derfor tvunget til å krige med de verktøy og våpen som vi kan forvente at finnes i et laboratoriemiljø som bare er bevoktet av en enklere vaktstyrke.

Ingen her var rustet til krig mot utenomjordiske vesener, så skal du ha sjans i møte med de sterkere skapningene som jakter på deg må du bruke omgivelsene godt, eller låne noen av triksene deres. Det er nemlig et mylder av kule egenskaper du kan kopiere, som hjelper i både kamper, utforskning og gåteløsning.

Samtidig gir disse et interessant ekstramoment til historien, hvor du må ta stilling til hvor mye av sin menneskelighet Morgan skal ofre i kampen mot invasjonen. Dette dilemmaet er også vevd inn i historien på en interessant måte – uten å røpe for mye.

Men uansett når «Prey» aldri et punkt hvor vi blir mektige. Her er det ingen ultimate slåssegenskaper, eller Big Fucking Gun 9000, som snur vektskålen i din favør. Du forblir et byttedyr helt frem til rulleteksten triller over skjermen.

Dette er utelukkende en styrke for spillet og opplevelsen her. Det gir en ekkel skrekkopplevelse når vi blir tvunget til å snike mellom og forbi blodtørstige vesener, og må velge hvilke kamper du tar med omhu.

 

Føles som et ekte sted

Den virkelige stjernen i «Prey» er Talos 1. Romstasjonen er inndelt i flere seksjoner, med fellesarealer for besøkende, rekreasjonsarealer med bar og kino, boarealer, laboratorier og maskinrom som skaper luft og elektrisitet.

Alt henger sammen, og dette føles som et ekte sted, hvor forskere har bodd, jobbet, og levd normale liv – før romvesenene dukket opp og gjorde det hele til en jaktmark. Det virker som om romstasjonen ble designet først som et troverdig og beboelig sted, og så ble selve spillet og historien tilpasset den.

De fleste områder har flere innganger og utganger, hvor valg og handlinger i ett rom kan ha forgreininger utover hele forskningsstasjonen – i god metroidvania-stil. Dette øker gjenspillbarheten betraktelig.

Vi blir loses av gårde gjennom Talos 1 av en spennende og nervepirrende historie, med noen virkelig interessante vendinger. Jeg følte derimot at den gjorde spillet litt linjært til tider – særlig i begynnelsen.

 

En Art Deco-sofa som breier seg i en glassheis

«Prey» er virkelig pent. Én ting er at spillet teknisk sett ligger helt i toppsjiktet for hva moderne spilledingser kan produsere av grafikk – her er det ikke spart på noe. Lys, skygger, flammer, eksplosjoner, omgivelser, mennesker, romvesener – alt ser virkelig bra ut.

Men det er hvordan «Prey» bruker grafikken til å gjøre Talos 1 til et troverdig sted, som er innredet av designbevisste interiørarkitekter og litt stormannsgale aksjonærer, som gjør dette til et vakkert spill.

Vi kan også se at Arkane Studios har gått inn for å skape et unikt visuelt uttrykk her. Stasjonen blir som en reise gjennom det 1900-tallets arkitekturhistorie. Men alt er smeltet sammen på en tiltalende måte, som om det er helt naturlig at det står en overdådig Art Deco-sofa og breier seg i den minimalistiske glassheisen.

Det hele er vakkert, og står i grell kontrast til all ødeleggelsen rominvasjonen bringer med seg og det oljesøllignende organiske materialet de etterlater seg etter vi har matet dem med granater og haglpatroner.

Men samtidig bringer de også noe nydelig med seg når de tar over områder, ved at de begynner å veve omgivelsene inn i et gyllent slør som får selv de mørkeste og kjipeste korridorer til å gløde som om solen skinte på dem.

Den gjør at områder føles nye og friske selv når du besøker de for tiende gang i søken etter skjulte dører og skatter.

 

Arkane Studios har valgt å skuffe alle som har håpet på en oppfølger eller remake av originalspillet fra 2006 – heldigvis. For deres tolkning av «Prey» har resultert i et spennende og underholdende spill, som fusjonerer en rekke spillmekanikker og visuelle uttrykk sammen til en unik opplevelse.

Skytespillentusiaster vil gjerne savne det å kunne leke seg med mer hardtslående våpen, men personlig mener jeg dette bare styrker opplevelsen her – opplevelsen av å være et byttedyr for stadig mer brutale romvesener.

Gjennspillerverdien er også skyhøy, da det er tilnærmet umulig å utforske alt og teste alle egenskapene i løpet av en reise gjennom Talos 1.

Dette et godt og underholdende spill, med en unik atmosfære som jeg tror vil sitte i meg lenge. «Prey» er det artigste metroidvania-spillet jeg har spilt siden første gangen jeg snoket rundt i gangene i «Metroid» og «Castlevania» for snart tre tiår siden.

«Prey» er ute til pc (testet), PS4 og Xbox One.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer