(PressFire.no): «Dawn of War III» er et spill jeg både har sett frem til og gruet meg til. Jeg er nemlig en vaskeekte fanboy av forgjengeren «Dawn of War II», som på mesterlig vis skapte en fusjon av sanntidsstrategi med rollespillelementer.

Det som gjorde «Dawn of War II» så bra var at det hovedsakelig var et taktisk spill. Det hadde ingen basebygging og relativt lav tilgang på forsterkninger, men forseggjorte kart som måtte løses med de resursene man hadde til rådighet og sindig bruk av cover fra landskapet, som et futuristisk, militært «Tetris» med sverd som også fungerer som motorsag.

I tillegg hadde det en enspillerkampanje med alternative ruter til målet, der ting du gjorde i en del av spillet fikk innvirkning på andre deler, og et lite men velutviklet persongalleri. Dette kombinert med et loadout-system som gjorde at man kunne utstyre heltene sine med ting man fant underveis og lage vidt forskjellige «builds» som akkomoderte forskjellige spillestiler, gjorde at spillet fant en nisje litt utenfor den tradisjonelle strategisjangeren, der alt kulminerte i et sterkt narrativ der man knyttet følelsesmessige bånd til persongalleriet i spillet.

 

Et veivalg

Problemet var bare at de som virkelig likte det originale «Dawn of War» - som i mye større grad er et ganske tradisjonelt sanntids strategispill - ikke hadde særlig sans for forandringene som ble gjort i formelen til oppfølgeren.

De mente at tingene som oppfølgeren forkastet fra originalen var essensielle for spillet, og de hadde på ingen måte noe imot å kringkaste denne meningen høylytt på Internett.

Relic har derfor helt siden «Dawn of War III» ble kunngjort kommunisert klart og tydelig at serien går tilbake til røttene sine. Vi snakker re-introdusering av basebygging, men med forsøk på å kombinere det beste fra begge forgjengerne til en større syntetisk enhet.

Problemet med denne typen ambisjoner er at det også er en mer eller mindre universell regel som sier at når man prøver å gjøre alle fornøyde, ender man som regel opp med å gjøre alle misfornøyde. Spørsmålet er bare akkurat hvor misfornøyde folk kommer til å bli.

Personlig er jeg mindre misfornøyd enn jeg på forhånd hadde trodd. Til tross for at de tingene jeg likte best med forgjengeren praktisk talt ikke er å spore i det nyeste kapittelet, er spillet fortsatt morsomt nok til at jeg gidder å spille det, men det er ikke akkurat stor kunst det er snakk om her. Med unntak av introen…

 

Den introen

Den er nesten poetisk i sin dystre grim-dark-estetikk. Haugevis med lik dumpes i en vulkan, de tre fraksjonene slakter hverandre og blir slaktet, og slagmarkens tilfeldigheter symboliseres ved at de som ser ut til å vinne i neste øyeblikk tas av dage av noen som er større og sterkere enn dem, før alt kulminerer med fokus på det askefargede, smilende ansiktet til en space marine som dør uten anger for en krig som i utgangspunktet er meningsløs. «In the face of death I shall have no remorse».

Hvis resten av spillet hadde klart å holde på denne dystopiske tonen, ville vi hatt en vinner ene og alene på rendyrket emo-stemning.

Men selve spillet bryter totalt med denne estetikken, for både oppdragene og de forskjellige faksjonene i spillet serveres snarere med lettere humoristiske undertoner. Hovedsakelig på grunn av ork-ene, som rett og slett er direkte festlige parodier på engelske fotball hooligans.

De har for eksempel en bygning i form av såkalte WAAAGH-tårn, som pumper opp kampmoralen ved å spille dunk-dunk-musikk med masse bass og blinke med strobelys, noe som praktisk talt gjør dem til «Warhammer 40k»-ekvivalenten av påkostede russebiler.

 

Opplæring for flerspillerdelen

Enspillerdelen er grei nok, men den består utelukkende av enkeltoppdrag, der ingenting av det du gjør i det ene får konsekvenser for det neste. Mest av alt fungerer den som en opplæringsdel for flerspillerdelen, som jeg dessverre syntes tar alt for lang tid til at den blir særlig givende.

Ikke bare tar det lang tid å finne kamper mot andre spillere, men selve kampene er også unødvendig langdryge. De er delt opp i forskjellige eskaleringsfaser, og kan ikke vinnes før man har tatt ut tre forskjellige mål: En generator, en stor gønner og fiendens «core».

Dette gjør at det ikke er noen raske, frekke veier til seier. Det er ingen måte å gjøre et zerg- eller herorush på motstanderen, fordi fiendens «core» kun kan ødelegges etter at man har tatt de andre målene, så det hele utspiller seg litt for likt hver eneste gang.

Ved lansering var det heller ikke implementert en overgivelsesfunksjon man kunne bruke når man så at kampen helt klart kom til å gå i motstanderens favør, så det var ingen høflig måte å gi seg på annet enn å avslutte spillet. I tillegg er det bare en enslig modus, som igjen har veldig få tilgjengelige kart.

Noen vil kanskje hevde at spillet har MOBA-elementer, men jeg vil påstå at rendyrkede MOBA-spill som «Heroes of the Storm» og «DOTA2» har et mye høyere intensitetsnivå og tempo.

 

Har mistet sjel i prosessen

Men «Dawn of War III» er likevel ikke et spill som er direkte dårlig. Tvert i mot er de individuelle komponentene av spillet av relativt høy kvalitet. Filmsekvenser er forseggjorte, alt av 2D og konseptillustrasjoner er top notch og 3D-modellene ligner ganske mye på miniatyrene man bruker når man spiller analoge «Warhammer 40k»-kamper.

Og de er balansert nok for at vanlige enheter skal brukes fort opp og at heroiske enheter skal ha egenskaper som kan snu kamper. Pakken inneholder egentlig alt av spillebrikker som skal til for å lage et kick ass «Warhammer 40k»-spill.

Problemet er bare at det virker som Relic har fokusert alt for mye på å designe et spill som er ment for turnering og e-sport, og som i prosessen har mistet mye av sjarm og sjel.

 

Sånn sett begår de på mange måter den samme feilen som Capcom gjorde med «Street Fighter V». De har lansert et spill etter minimumskrav med en teknisk fungerende og balansert flerspillerdel, men der infrastrukturen rundt er såpass intetsigende at de mange ikke engang vil spille lenge nok til at de i det hele tatt får lyst til å utfordre andre over nettet.

Jeg hater det ikke, men «Dawn of War III» er som forventet heller ikke like givende som forgjengeren. I forsøket på å tilfredsstille både de som likte originalen best og de som syntes at alt er bedre i toern, har de laget noe som verken tilfredsstiller helt på verken den ene aller andre måten. 

«Warhammer 40,000: Dawn of War III» ble sluppet til pc 27. april.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer