OSLO (PressFire.no): «Faster Than Light», eller «FTL», er et kritikerrost og populært spill i den såkalte roguelike-sjangeren - en sjanger hvor hver gjennomspilling er ulik den forrige. Spillet gjorde seg fort kjent som et av de mer straffende i sjangeren, men også med et av de sterkeste lydsporene.

Her så Det Andre Teatret muligheten for norges første spillteater og grep sjansen.

I en intim teatersal mellom Torshov og Sagene, med kulisser bygd hovedsakelig av to stillaser, en improvisert cockpit og få rekvisitter, får publikum raskt innpass i spillets minimalistiske univers.

Med en video, fulgt av en kort samtale med skuespillerne, blir vi introdusert for kveldens setting – skipet Kestrel og dets mannskap, spilt av Mats Eldøen, Jo Adrian Haavind, Mikkel Niva, Veslemøy Mørkrid og Kristine Grændsen. Det merkes fort fra mannskapet at det er premierekveld og at nervene er plassert godt i mellomgulvet - blir det en suksess eller en katastrofe?

Den improviserte forestillingens premiss blir tidlig satt da de velger en tilfeldig publikummer som førstepilot.  Hun får plass i cockpit-en, hvor hun tar kontroll over spillet.

Utstyrt med et innøvd signal for timeout og noen ledende spørsmål for å avgjøre trusselen i forestillingen, setter vi av sted.

I kjent «FTL»-stil, blir vi vist sjangerens nådeløshet, som gir svar på kveldens største utfordring – hva skjer hvis forestillingen ender etter fem minutter?

«Faster Than Light».
Pangstart, bomstart, omstart?

Det første som møter improvisatorene i sector 1, er en umiddelbar straff. Skipet mister oksygen, våpen og medisinsk avdeling til en fiendtlig invadering. Dette medfører en timeout fra aktørene, samt en pausehandling fra vår førstepilot.

Vi er nå kun sekunder fra å møte game over-skjermen. Det var naturligvis lagt opp en innskrevet løsning på problemstillingen, nemlig arvtageren Kestrel II. I frykt for å støte på samme skjebne blir det hentet inn en forhåndsbestemt spiller, og med det også kveldens største problem. (red. anm. ny informasjon viser at det ikke var en forhåndsbestemt spiller.)

I en forestillingsform drevet så sterkt av interaksjon med publikum, mister jeg fort interessen for det som foregår i spillet. I et hederlig forsøk på å kombinere et spill med improvisert teater, når ikke gjengen på Det Andre Teatret helt fram med integreringen.

Et konsept som på papiret er merket «et rollespill med lav mekanisk intensitet, styrt av binære valg og beskrivende tekst bør virke bra som utgangspunkt for improvisasjon». Jeg er i utganspunktet enig, men det er på utførelsen det stopper opp.

Foto: Lolbua/Jon Cato Lorentzen.
Grensesnittet møter scenegulvet

Skjermen hvor publikum skal følge spillets handlinger viser seg å være for liten. I et spill som primært baserer seg rundt teksten, manglet det en forteller.

Forestillingen tar ikke høyde for at publikum skal få med seg teksten i spillet – og konteksten blir uklar. Det blir ikke bedre av at den ikke blir spilt ut på scenen.

Dette førte til et todelt fokus – et på spillets forløp og et på scenens. I et håpløst forsøk på å lure inn noen setninger fra spillet, henger en ivrig skuespiller over skulderen på førstepiloten. Det ser nesten ikke ut som at de på scenen har noen måte å se handlingen i spillet på.

Hvis jeg selv ble stilt overfor problemstillingen, ville jeg løst det ved å ha en skuespiller som førstepilot. Problemet med å velge en tilfeldig publikummer er jo om de i det hele tatt kan spille seg gjennom spillet.

Bindeleddet mellom spillet og forestillingen er førstepiloten, og når samspillet melllom de to partene ikke fungerer, er det en oppskrift til katastrofe. Her ville skuespilleren trådt inn for å geleide forestillingen i samsvar med spillets forløp. interaksjonen mellom publikum og improvisatorene er allerede så svak at dette ikke ville spilt noen negativ rolle på opplevelsen og heller løftet den.

Det er verdt å nevne at det ble brukt noen praktiske timeout-er for å spille ut scenarioer i spillteksten, men disse var sjeldne og noen ganger ødeleggende for temporytmen i forestillingen.

 

Et fantastisk stykke teater når alle tingene klaffet

Midt i en tragikomisk romantisk scene, uler det plutselig en alarm. En perfekt timet kampsekvens bryter ut mot en gruppe romvesener. En våpenstasjon blir dyttet ut på scenen i en rasende fart, mens mannskapet utruster seg med lasergevær og militær bekledning.

I noe jeg kun kan beskrive som en perfekt miks av originalmusikken til Ben Prunty, komponisten bak musikken til «FTL», og atmosfæriske kamplyder, blir en actionscene spilt ut.

Det er disse øyeblikkene som redder forestillingen fra å være kun et godt konsept, til å bli en teatralsk opplevelse. Flere av disse planlagte segmentene kommer gjennom forestillingen - noen ganger trigget av tekst i spillet, men som oftest utløst tilfeldig i jevne mellomrom under hele forestillingen.

Kort og godt

Gjennom forestillingens femti minutter var det sjelden et dødt øyeblikk. I en blanding av improviserte scener, skrevne scener og kampsekvenser, flyter det fra det ene til det andre.

Den middelmådige integreringen av spillet blir fort glemt og jeg setter meg tilbake og nyter mylderet av kreativitet, samspill og lyddesign.

Det merkes godt at aktørene har jobbet lenge sammen, og det gis rom for improvisasjon i alle ledd, fra alle sammen. Om det er den sterke kvinnelige kapteinen eller den håpløse romantikeren, føles dybde og nyanser i stort sett alle rollefigurene vi får møte i både Kestrel og Kestrel II.

 

Er det en sømløs kryssplattform mellom dataspill og teater? Absolutt ikke, og det var nok heller ikke formålet med forestillingen. Det er steg i riktig retning, men integreringen av spillet føltes mer som et påskudd enn en nødvendighet og å kalle det  gaming teater setter jeg spørsmålstegn ved. 

Forestillingen fredag 31. mars, fredag 7. april og fredag 21. april på Det Andre Teatret.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer