(PressFire.no): Se for deg pitchemøtet i den gigantisk skyskraperen eid av det ansiktsløse konglomeratet:

*Kremt*

«Så ... Vi har tenkt å lage et spill om en ensom budeie i en øde norsk fjordtarm. Vi søker å tematisere arbeidsmoral og tap, fremmedgjøring og urbanisering på 1920-tallet, og forholdet mellom bønder og deres husdyr. På dette hiver vi inn et sci-fi mysterium – en dæsj «X-Files» og «Star Trek» paret med Tidemann og Gude, om du vil.»

«Og forresten ... hele spillet skal skrives på rim. Kan vi få spenn nå?» 


Herlighet, et spill skapt på kjærlighet

Det er virkelig grunn til å være glad for at vi lever i en verden hvor spillproduksjon er demokratisert i så stor grad som den er nå. En verden hvor en enslig norsk spillutvikler – i dette tilfellet Mattis Folkestad – alene kan smi drømmespillet sitt og distribuere det internasjonalt.

Og fordelene er åpenbare. Ikke bare er «Milkmaid of the Milky Way» noe som aldri kunne ha blitt realisert av et større team, men det oppleves også som genuint personlig på en måte som man ikke så alt for ofte opplever innen spillmediet.

Å koble kunstner til levd liv er gjerne en tvilsom øvelse, men her blir jeg mildt sagt overrasket om det ikke ligger melkebønder noen hakk tilbake i arverekka Folkestad. 

 

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu

For selv over en liten håndfull relativt statiske scener i innledningen, er respekten og kjærligheten for både livsstil og omgivelser åpenbare.

Det hives ikke så alt for mange piksler på skjermen, men de få som er her skildrer miljø utsøkt – fra den tynne stripa saltvann langt der nede, via den isolerte og falleferdige gården, og til fjelltoppene som strekker seg mot nordlyset som danser over himmelen på nattestid. 

Et lite stykke norsk bonderomantikk, der altså.

Dette er videre støttet opp med et sylskarpt øye for komposisjon, suverent animasjonsarbeid, samt et lydspor som til syvende og sist kanskje ender opp som spillets sterkeste kort. 

Her bryter Carpenter-aktige analogsynther med tradisjonell instrumentering, via lett lounge-jazzing, etter hvert som spillet beveger seg mer over mot overjordisk kidnappingsdrama.

Nevnte jeg en tung, og gjennomgående LucasArts-inspirasjon i all denne pikselerte nasjonalromantikken?

 

Pek og klikk, egentlig litt dritt (?)

Vel ... Dette tar oss til den delen av mitt imaginære og katastrofale pitchemøte hvor jeg antakeligvis hadde sagt meg enig med mannen med dressen og pengesekken. «Milkmaid of the Milky Way» er nemlig et reinspikka pek-og-klikk-spill av den klassiske varianten som gjorde LucasArts til en bauta på starten av nittitallet.

Og selv om det smerter meg, både som ihuga retro-entusiast og tidligere pek-og-klikk-fanatiker å innrømme, er jeg usikker på om dette er en sjanger som egentlig har noe særlig for seg i 2016.

For pikseljakt og mekanisk prøving og feiling er aldri særlig festlig i seg selv, og obskur gåteløsning for å trekke ut spilletid er en levning av spillhistorien som glatt får meg til å grøsse.

Heldigvis unngås det mest brutale pusleriet her, uten at vi ender opp i den totale sjangerforflatinga Telltale Games har gjort karriere på heller. Resultatet er et spill som flyter fint, sporadisk utfordrer, aldri kjeder, men som fortsatt egentlig ikke føles så innmari fett å spille.

 

Ikke vær vanskelig, «Milkmaid» er skikkelig koselig

Og dette er selvfølgelig en høyst personlig sjangerpreferanse, men for meg føles gåteløsningen her mer som et nødvendig onde (hvordan kunne jeg ellers ha blitt servert en slik historie?), framfor noe jeg virkelig koser meg med.

Når det er sagt, så er både den korte spilletiden, den lave prisen, og den gode historien nok til at jeg glatt vil kjøre en anbefaling, spesielt for de som ikke har tapt like mye kjærlighet til sjangeren som jeg har. At vi også får noen få, men høvelig effektive vrier på den rimelig møllspiste formelen hjelper også en hel del.

Folkestad skal også ha for å ha prestert en mer velformet sjangerøvelse enn hva selveste Tim Schafer selv greide med sitt «Broken Age». Du vet det spillet med et fullt utviklerteam og et ubegripelig mye større budsjett.

I motsetning til det ofte klaustrofobiske «Broken Age» føles nemlig «Milkmaid of the Milky Way» forfriskende ekspansivt og omfattende. Det underliggende mysteriet oppleves som mer betydningsfullt, og resten av overskuddet kan vi godt sette på kontoen for personlighet og sjarme.

 

Humor og sjarm, arm i arm

Sentralt i dette er også spillets manus, som i sin helhet er skrevet på rim. Og selv om dette både ser ut som en fullstendig tullete – og ikke minst tidkrevende – idé på papiret, ender det opp med å fungere overraskende godt i praksis.

Her kommer det nemlig nydelige språklige vendinger som perler på en snor, og dialogen er nyansert og finstemt. Noen av rimene er riktignok en anelse klumsete, men de er heldigvis også langt bedre enn de jeg allerede angrer på at jeg tvang inn i denne teksten.

Av og til støtter litt døve rim opp under spillets underfundige humor, mens noen linjer bare faller fullstendig pladask. Dette, samt de få skriveleifene som dessverre også har sneket seg inn, er imidlertid en pris jeg glatt betaler for de lange strekkene hvor manuset virkelig skinner.

 

Litt ambivalent, men spillet er både fint og tilbakelent

Vi fortsatt opp godt i pluss her altså.

Med tanke på at «Milkmaid of the Milky Way» maks tar en kveld eller to å gjennomføre, og har et prisnivå godt under en gjennomsnittlig voksendrikk på byen, krever det lite og gir vesentlig mer tilbake.

Med andre ord en god grunn til å benke seg ned framfor monitoren, eller kanskje helst under et tykt pledd med en iPad og en stor kopp kakao. 

«Milkmaid of the Milky Way» er utgitt på PC (testet) og iOS. 

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer