(PressFire.no): Det var mange som fniste både kritisk og høylytt før lanseringen av Playstation 4 – da fjasemikkel David Cage bortimot satte likhetstegn mellom spillkonsollers eskalerende hestekrefter og spillenes evne til å formidle følelser.
I en god stund formelig haglet det inn kronikker, kommentarfelt-innlegg og YouTube-videoer som alle ville påpeke de åpenbare feilslutningene i Cages logikk.
På den andre siden har du utviklere som norske D-Pad Studio, som kun med en scene, og ved hjelp av to blinkende piksler, kommuniserer komplekse følelser langt mer effektivt enn det David Cage har prestert gjennom brorparten av sin høyst ujevne karriere.
Ikke at de får det til å se lett ut. Langt derifra!
Pikselperfeksjon
Pikselkunst har til nå fått et ufortjent rykte for enten å være lettvint nostalgi-åte, eller kun et resultat av indie-utvikleres begrensede budsjett. Virkeligheten er selvfølgelig langt mer nyansert – for skikkelig pikselkunst er både tidkrevende og dyrt.
Det er eksempelvis ikke tilfeldig at det aller meste vi ser av fightingspill – en av kunstformens siste hjørnesteiner – nå er bygd på polygoner.
Men så har vi heldigvis også ildsjelene. De som brenner så lidenskapelig for kunsten og spillmediet at de vier betydelige deler av livene og sparepengene sine til en enkelt utgivelse.
Denne grunnleggende kjærligheten, og enorme entusiasmen, merkes nærmest konstant i «Owlboy»
Kjærlighet i hver eneste piksel
Mye av dette kan selvfølgelig enkelt tas inn ved kun å se spillet i bevegelse.
«Owlboy» har nemlig blitt noe helt uforlignelig vakkert. Pikselkunsten er skremmende detaljert utført, noe som gir hele spillet et nesten taktilt utrykk, variasjonen mellom spillets ulike miljø er oppsiktsvekkende, mens alt er smidd sammen med en intern logikk i mente.
Man skjønner altså raskt hvorfor «Owlboy» begynte å krype mot en ti års utviklingsperiode. Her virker alt helt komplett gjennomarbeidet, ingen piksel synes tilfeldig plassert og hele verdenen framstår som dynamisk og levende.
Løv faller av trærne, vinden river i gresset, skyer suser forbi, mens himmelen veksler mellom sjatteringer av rosa, turkis, SEGA-blå, og stjernespekket ravnsvart i en evig runddans. Animasjonene er tilforlatelig enkle, men også helt absurd ekspressive, og skaper en umiddelbar tilknytning mellom spiller og spillfigurene.
PC-monitoren min formelig synger, humøret smitter enormt, mens det eksepsjonelt effektive lydsporet klinger i perfekt symbiose med hjerteslagene.
Godt i lanken
Men selv alt dette kunne naturligvis ikke gjort «Owlboy» til det mesterverket det til slutt ble. Her hadde nok all verdens innsats falt på steingrunn om ikke spillet føltes godt i hånda.
Selv om en kombinasjon av klassiske plattform-spill hvor man nesten konstant flakser rundt i lufta, kombinert med elementer fra dobbelstikkeskytere, kan høres noe obskurt ut, er det umiddelbart intuitivt i praksis. På egen hånd kan uglegutten Otus fly, pælme grønsaker og smekke til fiender og omgivelsene sine. Med en eller flere kompanjonger på laget får man videre tilgang til nye våpen og egenskaper, mens de dingler i ugleklørene.
Slik ledes vi gjennom et omkring ti timers langt eventyr som kombinerer dungeon-struktur og florlett pusling fra «Zelda»-universet, enkel platform-navigering fra spill som «Kirby’s Adventure» og «Super Mario Bros. 2», og en lettvariant av utforskningen fra «Metroid»-spillene.
Kombinasjonen av det vertikalt orienterte nivådesignet, en relativt åpen verden og et sakte tilfang av nye egenskaper gjør at jeg lenge venter på at den noe overbrukte «Metroid»-formelen skal slå inn for fullt, men i stedet skjer det noe langt mer interessant:
«Owlboy» setter nemlig kaffekanna til trekk, blåser støvet av eventyrboka og klasker seg inviterende på låret.
*GULP*
Og det er en forbausende velskrevet sak vi får privilegiet av spille oss gjennom her.
Innenfor rammene til klassisk eventyrfortellinger – en stum, kuet underdog, usikkerhet som gradvis viker for mot, og udefinert ondskap – overrasker historien i «Owlboy» konstant. I sum oppfattes spilletiden som en emosjonell berg-og-dalbane, som veksler mellom eventyrlyst, overmot, humor og dyp melankoli, mens spillets interaktive element også ofte kaster skruballer etter deg.
Himmel og hav! Her er jaggu attpåtil både tempoet og pausene i de suverent skrevne tekstboksene nøye skrudd til for å levere både «Owlboy»s smittende humør og dyptloddende alvor med størst mulig effekt.
At historieforløpet også virker dypt personlig, og strekker seg til å tematisere annerledeshet, utenforskap og sosial dynamikk med nennsom hånd, er kun prikken over den gigantiske i-en. Her går nemlig det velskrevne manuset, de sjarmerende spillfigurene, den robuste verdensbyggingen, det glitrende animasjonsarbeidet, og den strålende musikken opp i en høyere enhet.
Det er nærmest mirakuløst hvor enormt godt D-Pad formidler en engasjerende, overraskende, genuint morsom, og gripende historie i to dimensjoner her!
Det eneste ørlille minuset i denne omgang får være at jeg gjerne skulle hatt et kart når jeg begynner å nærme meg slutten av spillet, og ønsker å skvise de siste lille dråpene av eventyr ut av denne verdenen. Blindveier man ikke husker at man tidligere har utforsket kan irritere, men når man ellers ledes effektivt gjennom spillet med stødig hånd, blir slikt også usedvanlig lett å tilgi.
Høyere enn himmelen
«Owlboy» er nemlig resultatet av en knøttliten gjeng perfeksjonisters utrettelige arbeid med et prosjekt de åpenbart har brydd seg enormt mye om.
Jeg vil tro de fleste som har fulgt denne produksjonen har hatt troa på «Owlboy» i noen år nå – man skal være rimelig død innvendig for ikke å smelte umiddelbart av selv de mest overfladiske blikk på dette. Og selv etter å ha levd med skyhøye forventninger klarer D-Pad Studio kontinuerlig å gruse disse.
I år kan dere faktisk bare beholde Nathan Drake, Doomguy og hele den fargerike bølingen i «Overwatch». Om det ikke skjer et lite mirakel blir nok min favoritt en stum liten uglegutt, født gjennom nesten ti års blodslit og backet av et blendende mesterverk av et spill.
«Owlboy» har nemlig vokst til noe som kan synes som en tidløs klassiker, hvor selv den intenst behagelige nostalgifølelsen som jeg ellers holder så inderlig kjær presterer å bli overskygget av historiene som fortelles, og maktpresentasjonen av et visuelt uttrykk spillet er svøpt i. Det er et spill som konstant overrasker, alltid gleder, og som jeg ser for meg at jeg vil returnere til med et smil – gang på gang.
Så fly, lille uglegutt! Fly ut, og ta verden med storm!
«Owlboy» slippes til pc 1. november.
