Battlefield 1

- Jeg klarer ærlig talt ikke se hva DICE kunne gjort bedre.

(PressFire.no): Første verdenskrig var krigen som skulle ende alle kriger. Stolte nasjoner fra hele verden skulle atter en gang ri ut på slagmarken for konge og fedreland, og stridsdyktige mennesker flokket til Europa for å sloss for ære og berømmelse.

Det som møtte dem var noe helt annet. Første verdenskrig ble skyttergraver og eksplosjoner. Første verdenskrig ble knuste byer, synkende skip og vaklende nasjoner.

Første verdenskrig ble døden for ti millioner soldater og syv millioner sivile, og traumatiserte en hel generasjon av brødre, søstre, fedre og mødre – den såkalte tapte generasjonen.

Et dystert utgangspunkt for et skytespill, som krever en voksenhet og respekt for kildematerialet som jeg til nå ikke trodde DICE hadde i seg. Jammen tok jeg feil.

En sjanger med bismak

Krigsskytespillene har lenge vært en av de store – om ikke den største – spillsjangeren vi har. Helt siden «Castle Wolfenstein» lot oss ta opp jakten på Hitler og hans muntre bande med nazister i 1981 har skytespill basert på krig og elendighet vært brødet og smøret for en rekke spillutviklere, hvor sjangeren har fostret opp mange generasjoner av triggerhappy gamere.

Men fasaden har begynt å slå sprekker. Én ting er den nærmest fotorealistiske fremstillingen av vold som sjangeren er uløselig knyttet til, hvor hver generasjon av krigsskytespill tar oss ett sted nærmere å få eksploderende mennesker til å se ekte ut når blodet spruter.

Det er lett å avfeie denne kritikken som mediepanikk. De færreste som har kjennskap til spill kjøper myten om at spillene injiserer voldelig oppførsel i mennesker. Men som ved alle andre medier må vi forholde oss til at det finnes en påvirkning, om enn aldri så mikroskopisk og liten.

Det som nesten er verre er derimot hvordan utviklerne har brukt disse fotorealistiske krigssimulatorene til å fremstille krig og elendighet som noe kult. «Battlefield»-serien er gjerne blant de største synderne her, hvor vi ofte har måtte følge generiske soldattyper som slakter ned arabere, kinesere eller russere, mens høyttalerne skriker «’Muricaaa! Fuck Yeah!».

For noen uker siden proklamerte Jon Cato Lorentzen, som frem til i fjor var en av de mest aktive og kjente personlighetene innen norsk spilljournalistikk, at han var ferdig med sjangeren.

 I teksten «Breivik og meg» fortalte han åpenhjertig om hans opplevelse av 22.juli-terroren, og hvordan han nå blir «uvel av den krigsromantiske estetikken, de forenklede moralske valgene, den sykelige våpenfetisjismen og den enkle propagandaen.»

Jeg personlig har kjent på mye av det Lorentzen tar opp, men jeg er likevel ikke ferdig med sjangeren enda. Jeg har håp for at krigsskytespillene kan behandle brutale kriger med den respekten de fortjener, og bidra ved å vise hvordan grusomhetene oppleves av menneskene på slagmarken.

Jeg har håp for at sjangeren kan bli voksen. Jeg har håp for at det kan komme spill som handler om noe mer enn hodeskudd og blod som spruter – om noe mer enn dritkule eksplosjoner og sprengte menneskekropper. Og på mange måter føler jeg «Battlefield 1» er et stort steg i den retningen.

Knallgod historiedel

«Battlefield 1» dumper oss rett ned i helvete på jord. Vi får se frykten i øynene på en ung afrikansk soldat, som våkner skrekkslagen i et feltsykehus. Han får et våpen plassert i hendene, og blir sendt ut i skyttergravene. Gjennom et hav av flammer, røyk og død stormer fiendesoldater mot ham – drep de før de dreper deg!

Gjennom denne introkampanjen får vi oppleve skyttergraven fra flere vinkler, gjennom øynene til flere mennesker. Felles for de alle er at de dør en grusom død – men ikke før de får oppleve blykuler og flammer på kroppen, og får se panikkslagne soldater som forsøker å rømme fra grusomhetene.

På mange måter setter denne introduksjonen tonen for resten av historiedelen, som består av fem fortellinger om mennesker som opplever krigen fra forskjellige perspektiv i Europa og Midtøsten. Dette er historier om brorskap midt i helvete.

Hver for seg får vi fortellinger om ekte mennesker som opplever ekte krig fra bakkenivå, og samlet sett får vi et innblikk i første verdenskrig som jeg tviler på andre medietyper ville klart å formidle. Jeg har her fått se første verdenskrig fra en helt annen vinkel enn det bøker og dokumentarer har vist meg før.

Troverdigheten glipper dog selvfølgelig fra tid til annen, da det hele ofte blir mer Rambo enn dokumentarfilm. Dette er et spill tross alt, og da slipper vi ikke unna de partiene hvor én soldat nedkjemper en hel hær på egenhånd.

Spillmessig veksler historiedelen veldig fra spillbrett til spillbrett. Det er tidvis korridorsskyter, tidvis tank-galskap, tidvis flysimulator, og ofte åpner spillet seg i den frie galskapen som «Battlefield»-spillene gjør så bra. Her er en hest, og her er noen granater – slå deg løs!

Totalinntrykket er rått, ekte og moro å spille. Historiedelen av «Battlefield 1» gir meg noe som krigsskytere vanligvis ikke gir meg.

Nydelig postapokalyptisk verdenskrig

Til tross for de brutale omstendighetene så ser «Battlefield 1» helt fantastisk ut. Dice har virkelig polert sin Frostbite 3-grafikkmotor til det ytterste, for å male et nydelig og rått apokalyptisk Europa.

De italienske alpene har fantastiske horisonter å skue utover, de franske og belgiske byene er pene på en sønderbombet «Fallout 4»-aktig måte, og ørkenområdene i Midtøsten og rundt Suezkanalen er som snytt rett ut av Tatooine-kartene i «Star Wars: Battlefront».

DICE har derimot bommet litt på lysforholdene på de nivåene hvor vi spiller om natten. Selv etter å ha stilt skjermen lysere enn de anbefaler var det så bekmørkt enkelte steder at jeg måtte gå i blinde, noe som funker dårlig i alt annet enn horror-spill.

Vær-effektene er også gode, hvor særlig tåke kan snu opp ned på hvordan vi spiller. Tåken var derimot ofte bare irriterende da den kom, da skarpskyttergevær ble helt ubrukelig når den snek seg innover slagmarken.

Musikken veksler mellom heltemodige toner og mer følelsesmessige melodier, som underbygger historiekampanjen på en god måte. Og for å virkelig illustrere krigens grusomheter virker det også som om krigshyl og eksplosjonslyder er skudd opp til det maksimale. I det hele tatt er lydarbeidet meget godt.

Den gode gamle «Battlefield»-slagmarken

Vi kommer derimot ikke unna at de fleste av oss kjøper «Battlefield»-spill for flerspillerdelen. Med unntak av «Star Wars: Battlefront», hvor de dummet ned spillmekanikkene to hakk for mye for å trekke til seg et bredere spekter av spillere, så har DICE gang på gang vist at de virkelig kan lage gode, underholdende og vanedannende flerspiller-spill.

«Battlefield 1» er selvfølgelig ikke noe unntak her, hvor vi får den den gode gamle gigantiske lekekassen som vi elsket i «Battlefield 3», og som ble perfeksjonert i «Battlefield 4» – minus alle de ødeleggende tekniske feilene i sistnevnte, selvfølgelig.

I Conquest er opptil 64 spillerne fri til å meie hverandre ned med tanks, fly og gode gamle maskingevær, i tillegg til at vi også kan sloss fra hesteryggen denne gang. I tillegg kommer Domination, som tilbyr en mer intim slagmark for de som foretrekker å kjempe mann mot mann.

Rush, hvor forsvarerne må beskytte en rekke telegrafstasjoner, og War Pigeons, hvor vi sloss om å få kontroll på og sende av gårde duer med kodede beskjeder, var også moro. Men disse er litt på siden av det jeg liker best ved «Battlefield»s larger-than-life-flerspillerkamper.

For å virkelig heve opplevelsen har vi nå en ny spillmodus kalt Operations. Her skal et lag angripe og et annet forsvare, i noe som kan minne litt om Walker Assault fra «Star Wars: Battlefront». Angriperne får tre forsøk på å trenge gjennom, og om de klarer det fortsetter kampene på et nytt spillkart.

Disse Operations forteller en mer helhetlig historie enn vi er vant med i flerspillerspill, ved å sette en rekke historiske slag etter hverandre. Den eneste nedsiden er at denne spillmodusen kan ta grusomt lang tid å spille.

En fiffig nyhet er også at om et lag faller for mye bakpå så vil de få drahjelp fra enten et luftskip eller et pansret tog. Disse gigantiske krigsmaskinene er ikke i seg selv nok til å vinne slaget, men ofte kan de gi det tapende laget en sjanse til å hente seg inn i kampen igjen.

Jeg klarer ærlig talt ikke se hva Dice kunne gjort bedre med dette kildematerialet. I «Battlefield 1» forteller de en engasjerende historie om mennesker som jeg faktisk bryr meg om, samtidig som de beholder og forbedrer den frie galskapen vi elsker i flerspillerdelen.

Det eneste jeg kan ønske meg er mer av det som allerede er i «Battlefield 1». Mer historiekampanje, flere flerspillerkart, flere kjøretøy og flere våpen – og det er absolutt et godt tegn. Kjenner vi DICE rett vil det også drysse både betalte og gratis oppdateringer med innhold over oss i månedene og årene som kommer.

«Battlefield»-serien har endelig blitt voksen. Ved å ikke legge et kult slør over de grusomme realitetene i krig har de oppnådd noe som er mer enn et generisk krigsskytespill. Og for å få det til måtte den tilbake til røttene; til Første Verdenskrig – krigen som visstnok skulle ende alle kriger.

«Battlefield 1» er ute til Xbox One, PlayStation 4 og pc (testet)

Oppsummering
Positivt
Knallgod og voksen enspillerkampanje, fri galskap i flerspillerkampanjen, nydelig grafikk.
Negativt
Jeg vil ha mer...
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3