On Rusty Trails

Perfekt kontroll, gøy gimmik, veldig vakkert - men litt kjedelig læll.

(PressFire.no): Det er et eller annet med plattformspill og gimmiker jeg virkelig liker. Spill som tar den vanlige «Mario»-hoppingen og legger til et eller annet snedig – og bruker det på finurlige måter.

Derfor var det med skumming i munnviken jeg tok for meg «On Rusty Trails», et lite indiespill på Steam lagd av en gjeng tyskere i Black Pants Game Studio.

Du tar rollen som den røde lille metallduden Elvis, og skal finne forsikringsagenten din. Huset ditt har gått åt skogen etter at en radioaktiv klyse med gøgg landet på det, men du har heldigvis papirene i orden. Det betyr et jag etter forsikringsmannen gjennom en haug med baner.

Og kanskje en og annen vri, ettersom verdenen du løper i faller i krig og elendighet ganske kjapt.

Neida, det er ingen Oscar-kandidat for beste historie dette, men hallo – det er et oppstykket plattformspill, så trenger vi egentlig mer? Njæ.

Fargespill

Den røde metallduden kan gå og hoppe, og etter noen baner finner du også en blå drakt du kan bytte kjapt mellom med et tastetrykk. Dette for å komme deg unna feller og farer – for eksempel kan du hoppe gjennom vann når du har drakten på, og lavafosser uten.

Det vinner ingen priser for kompleksiteten heller, heldigvis: Er du rød, er blå fy-fy. Er du blå, er rød fy-fy. Grønn er alltid fy-fy. Ikke fall ned i avgrunnen. Ferdig.

En fiffig vri er at plattformene du kan gå på kun er der når du er den riktige fargen, altså må du flikke mellom blå og rød hele tiden, gjerne et par ganger midt i et hopp. 

Fingergymnastikk

Legg til at du kan sprinte rundt boksene du står på, siden de er magnetiserte, og du har et gøyalt plattformspill som i teorien burde utfordre både reaksjonsevner og posisjonssanser.

At kontrollene også er helt perfekte gjør at det er fornøyelig nok å hoppe veggimellom, fly opp-ned og forsere farer. Det er aldri spillets feil om du stryker med (og du kommer til å gjøre det ofte), men heller din egen inkompetanse – slik det skal være i et plattformspill.

Dessverre føles veldig mange av banene veldig tamme, der flere bare virker som fyllmasse som forseres på så lite som 15-20 sekunder.

Enkelte ganger virker det som om utvikleren vil at du skal utforske litt for å finne andre veier mot målet, men gir deg aldri en god grunn til å gjøre det. Da blir det lettere å bare gønne på mot målet enn å prøve å gjøre det på finurlig vis.

Spesielt ettersom du konstant times og settes opp mot andre spillere basert på hvor kjapp du er.

Helt greit

Det er faktisk ikke før i spillets siste verden at jeg egentlig føler at leveldesignet og vanskelighetsgraden blir bra nok. Her får du plutselig fiender å forholde deg til, og plattformer som både beveger seg og skifter farge utrolig kjapt.

Det kjøres på med litt krydder i form av et par skikkelig utfordrende bosskamper, historieklipp og en og annen bane som utfordrer sansene litt før du når klimakset.

Men selv om det hele er både vakkert (sånn seriøst skikkelig dritpent), kontrollene sitter som støpt og det er en grei mengde innhold, så føles det litt som at jeg har spilt dette før. Litt som at det bare er «enda et plattformspill».

Selv med gimmikene som brukes helt fint, spillet igjennom.

Det er litt vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det er. Kanskje er det fordi magnetkonseptet eller den «Ikaruga»-aktige tilnærmingen til å svitsje mellom to farger for å unngå innkommende skyts ikke føles spesielt innovativt?

Ufarlig

Kanskje er det fordi jeg ikke får utforsket den fine verdenen heller, selv om et par av banene og mellomsekvensene hinter om at det ligger noe kult i bakgrunnen. Innimellom ønsker jeg at det er litt mer «Knytt», men det blir med kilingen.

Kanskje skulle det vært litt mindre hausing mot målstreken på hver bane, sånn sett? Et litt mindre tidsjag?

Det er solid nok, det er greit nok, men det engasjerer aldri mer enn at jeg går litt på autopilot. Bane etter bane nedlegges i et rasende tempo. Og nå som jeg er ferdig sitter jeg ikke igjen med stort annet enn følelsen av at «jaja, da var jeg ferdig med det».

Aldri kjedelig, men sjeldent det motsatte. «On Rusty Trails» inneholder basisen av plattformspill og et par fiffige knep, men spillet evner ikke å finne seg sjæl særlig mye mer enn i det visuelle, og dermed føles det litt som en tørr brødskive med godt pålegg.

Det er litt godt og litt kjipt. Det er kneip.

Et aspekt jeg sjeldent vektlegger i anmeldelser er forøvrig prisen på spillet, som her ganske sympatisk, der utviklerne heldigvis har lagt seg på godt under hundrelappen.

Så skulle du virkelig like rene plattformspill, er litt nysgjerrig på magnet- og fargemekanikken og har en kveld å slå ihjel, så for all del – kjør på.

Oppsummering
Positivt
Perfekt kontroll. Morsom magnetlek og bytting mellom farger. Veldig, veldig pent og stemningsfylt.
Negativt
Du stresses gjennom banene uten grunn. Litt følelsen av fyllmasse du nesten ikke blir utfordret i, hvor baner er over på bokstavelig talt sekunder. Raskt over. Potensialet til verdenen, figurene og leveldesignet blir aldri helt oppfylt.
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3