Battleborn

Interessant premiss, men har et grunnleggende problem eller to.

(PressFire.no): Noen ganger snubler vi over spill som forsøker å frigjøre seg fra sjangernes tvangstrøye, og skape noe helt nytt hvor de plukker det beste fra hele spekteret spillmediet har å by på.

Dette ender av og til med gull, men stort sett får vi spill som gjør en hel rekke gøyale ting på en halvgod måte. «Battleborn» er et slikt spill.

I «Battleborn» prøver «Borderlands»-utvikler Gearbox å fusjonere den ekstremt populære MOBA-sjangeren med førstepersons skytespill.

Idéen er å ta det taktiske og strategiske aspektet fra spill som «DOTA 2», «League of Legends» og «Heroes of the Storm», og samtidig pumpe inn adrenalinet som bare førstepersons skytespill kan gi oss. Det skal altså ikke stå på ambisjonene her.

Og for alt i verden, «Battleborn» er tidvis ekstremt moro. Når en av spillets bosser siger sammen etter en lang og intensiv kamp, eller når laget vårt klarer å skape nydelig synergi sammen og overkjører motstanderne, da skinner «Battleborn» som en stjerne.

Men dessverre er det langt mellom disse øyeblikkene. Stort sett føles spillet noe middelmådig – som en rekke gode idéer som så bra ut på papiret, men som i praksis bare fungerer sånn halvveis. «Battleborn» mangler rett og slett fokus.

Fjasete story og døll humor

For det første er premisset og historien i «Battleborn» fjas, og eksisterer bare for å legitimere hvorfor en hel rekke raringer møtes for å servere hverandre grisebank i arena-kamper.

En eller annen gang milliarder av år inn i fremtiden blir visstnok nesten hele universet slukt av mørke, og bare én stjerne skinner funkler fremdeles. De få rskapningen som enda eksisterer kjemper nå om kontroll over de ressursene og planetene som enda ikke er slukt.

Kombinér dette med en barnslig og tidvis irriterende humor, så får vi noe som står mer i veien for spillopplevelsen enn å underbygge den.

Med la gå, vi spiller ikke «Battleborn» for verken historien eller forsøket på humor – dette er bare forstyrrelser som surrer i bakgrunnen mens vi fokuserer på jakte ned motstanderne. Men det hadde selvfølgelig vært fint om Gearbox ga det litt mer kjærlighet.

Visuelt sett ser «Battleborn» ut som en miks mellom «Plants vs Zombies: Garden Warfare», «Halo», «Team Fortress» og Gearbox’ egen «Borderlands»-serie. Dette skaper en stil som er futuristisk og fargerik, og som samtidig kler den barnslige humoren. Noen fest for øynene er det ikke, men det fungerer tålelig bra til et spill som dette.

Repeterende utfordringer i historiekampanjen

Et naturlig sted å starte i «Battleborn» er historiedelen. Her får vi en prolog som introduserer oss for kjernespillmekanikkene, etterfulgt at åtte lengre oppdrag som kan gjennomføres enten alene eller i en gruppe på opptil fem spillere.

Oppdragene fungerer i stor grad som dungeons eller raids slik vi kjenner det fra massive nettspill, hvor vi må slakte oss gjennom en hel rekke små monstre før vi til slutt nedkjemper en eller flere bosser. Her belønnes vi også med utstyr som vi kan ta med oss inn i flerspillerkampene.

I begynnelsen gir disse oppdragene mening, men de glir fort over i å repetere et fåtalls utfordringer - gang på gang. Først skyter vi en bøling fiender, så forsvarer vi en dings mot en annen bøling fiender før vi går i strupen på en boss. Etterpå venter en ny bøling fiender rundt neste sving.

Jeg savner også en mulighet til å løse oppgaver på forskjellige måter med forskjellige helter, som kanskje ville gitt et incentiv til å besøke ett oppdrag på ny tt etter jeg har gjennomført det. Gearbox kunne kanskje tatt lærdom av spill som «Skylanders» eller en av de snart tusentalls LEGO-spillene her?

Noen av oppdragene er også så håpløst vanskelig at de tangerer å være umulige å gjennomføre for middels gode spillere – i hvert fall alene. Gearbox sier de er klar over dette, og har lovet å fikse dette i en oppdatering snart. Men med bare åtte nivåer skulle man jo tro at dette burde bli fanget opp før lanseringen?

Flerspiller

Når vi har spilt oss lei på historiekampanjen står «Battleborn» klar med tre forskjellige flerspillermoduser; Capture, Meltdown og Incursion. Capture er en mer klassisk spillmodus hvor laget vårt må fange og forsvare forskjellige punkter på banen, og hvor disse punktene da skaffer laget vårt poeng. Når et lag har nådd en spesifikk poengsum vinner det.

Meltdown kan ligne litt på MOBA-sjangeren, men med en twist. Her skal vi lose grupper av egne robot-minions til midten av kartet, for så å ofre de i en smelteovn. Samtidig må vi bremse motstanderlaget ved å meie ned så mange av motstanderens roboter før de når målet sitt.

Begge disse spillmodusene er artige en stund, og de er fine arenaer for å teste nye helter. Men stjernen blant flerspillermodusene, og det som ble markedsført tyngst før spillet ble lansert, heter Incursion.

I Incursion må vi lose grupper av robot-minions avgårde mot motstanderens base, og hjelpe de i kampen mot motstandernes minions. Disse hjelper oss så å nedkjempe de to gigantiske robotene som vokter basen deres.

Noen «DOTA»-killer blir dette uansett ikke. Førstepersonsperspektivet gir rett og slett ikke det taktiske overblikket som gjør MOBA-sjangeren så interessant. I tillegg er det her bare én vei mellom basene her, mot det tre banene i tradisjonelle MOBA-spill, slik at vi mister all grunn til å spre laget vårt utover kartet.

I tillegg er ikke de to Incursion-brettene vi får tilgang på særlig godt designet, hvor det er få naturlige flaskehalser som tvinger frem konfrontasjoner. De fleste kamper ender som oftest i et bikkjeslagsmål på midten, helt frem til det ene laget er svekket nok til at vi kan rykke inn og gjøre skade på forsvarsrobotene deres der.

Mange og varierte helter

En av «Battleborns» styrker er de mange og varierte heltene vi kan velge mellom. Her er alt fra store hulkende kjemper som står i fronten og tar imot bank, til bueskyttere og soldater som gjør stor skade fra avstand til hjelpeklasser som helbreder laget eller gir ut skjold som beskytter mot innkommende skade.

Spillet lanseres med hele 25 helter, som låses opp jevnt og trutt mens vi spiller. Vi begynner med et knippe figurer, som den helbredende soppninjaen Miko, robot-sniperen Marquis og «Doom»-soldaten Oscar Mike, og lenge før vi er lei av disse står en ny gruppe figurer klar for kamp.

Jeg ble selv veldig opphengt i alven Thorn, som sprer død og fordervelse med buen sin. Hun er ekstremt effektiv så lenge hun har god avstand til motstanderne, men kommer de for tett på har hun lite å stille opp med. I tillegg har hun bytte ut skjold med en egenskap hvor hun heller regenererer helse, som er veldig praktisk om du spiller historiekampanjen alene.

For en mer direkte action var det moro å kjempe i fronten som iskjempen Kelvin eller avfyre raketter fra skyene som ørnekrigeren Benedict. I det hele tatt er det å låse opp dette persongalleriet i seg selv den beste motivasjonen for å fortsette å spille. Men jeg er redd jeg legger spillet på hyllen så snart jeg har fått tak i alle.

Blir neppe e-sport

Alle heltene har standardangrep som vi utløser med museknappene i tillegg til tre spesialangrep som du kan bruke når de trengs. Underveis i kampene samler vi erfaringspoeng, som vi bruker til å låse opp og oppgradere disse spesialangrepene. Dette er et klassisk MOBA-oppsett, slik vi kjenner det fra blant annet «Heroes of the Storm».

Det å samle erfaringspoeng og gå opp i nivå på denne måten skaper en artig progresjon i enspillerdelen. Men det tar vekk mye av styrken i skytespillene har, som nettopp ligger i det at alle i praksis stiller likt når kulene begynner å hagle.

Vi kan gjerne være spesialisert i forskjellige roller, ha forskjellige våpen, og har samlet forskjellig mengde helse og skjold. Men i førstepersons skytespill vil to spillere med samme våpen vil normalt sett ikke gjøre forskjellig skade. Vi risikerer altså ikke å tape en skuddveksling i «Counter Strike: Global Offensive», eller det nylig lanserte «Raindow Six: Siege», men bare fordi motstanderen er høyere nivå enn oss.

Et tilleggsmoment her er at hele nivåsystemet i seg selv også ofte skaper en snøballeffekt, hvor det laget som faller bakpå har liten mulighet til å hente inn igjen ledelsen. Laget som vinner første konfrontasjon vil være sterkere ved neste møte, og om ikke lenge har snøballen vokst seg så stor at den bare ruller over motstanderlaget.

Det er gjerne urettferdig å kritisere spillet for å ikke være best på alt. Men poenget er uansett at selv om «Battleborn» vinner noe på å forene elementer fra flere sjangre, så mister det også noe av det som nettopp er styrken ved disse sjangrene.

Og i begge tilfeller er det den taktiske og strategiske dybden som får lide – de greiene som skiller «n00bs» fra «gamerz». «Battleborn» blir neppe et e-sport-spill, verken som skytespill eller som strategispill.

Gearbox skal ha ros for å forsøke å lage noe helt nytt ved å fusjonere spillsjangre på denne måten, men det gjenstår en del på selve gjennomførelsen. «Battleborn» kan tidvis være intenst og underholdende, og særlig det å prøvekjøre nye helter kan være veldig moro.

Samtidig føles spillet halvgjort og overfladisk, som om utvikleren har bitt over mer enn de kan svelge, for så å skubbe spillet ut i butikkhyllene før det er gjennomtestet. Jeg mistenker rett og slett at Gearbox har følt seg tvunget til å lansere dette spillet nå for å ikke la seg overkjøre av «Overwatch» som lanseres i slutten av måneden.

Og det er synd, for med litt mer fokus og litt mer kjærlighet kunne «Battleborn» blitt et ganske godt spill. Men slik det er nå er det totalt sett bare en litt over gjennomsnittlig spillopplevelse.

Oppsummering
Positivt
Artig og intens flerspiller, ålreit enspillerdel/raid, mange og varierte spillfigurer.
Negativt
Overfladisk, enspillerdel tidvis umulig alene, fjasete story og døll humor.
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3