République

Sniking i lommeformat.

(PressFire.no): Telefonen min ringer og pekefingeren finner det grønne røret. En fortvilet jente med hvit hettegenser stirrer på meg fra andre enden. Videosamtale? Dette blir nok dyrt.

- Please, I need your help, sier hun.

- They want to erase me.

Venter på en «rekalibrering»

Dette er opptakten til «République», snikespilldebuten til indie-studioet Camouflaj. Selskapet ledes av spilldesigner Ryan Payton som jobbet både med «Metal Gear Solid 4» og «Halo 4» før han hoppet av AAA-kjøret og sparket igang Camouflaj med en obligatorisk Kickstarter-kampanje for «République».

Etter en halsbrekkende sluttspurt (godt hjulpet av at stemmeskuespiller-veteranene Jennifer Hale og David Hayter ble hyret inn) dro selskapet inn over en halv million dollar i mai i fjor, og nå har omsider første episode av totalt fem nådd iPhone og iPad.

Jenta i hettegenseren er Hope. Hun bor i Metamorphosis, en hemmelig og totalovervåket mini-stat som later til å ha samme innstilling til demokrati og ytringsfrihet som Nord-Korea. Orwelliansk? Joda, uten at detaljene blir så alt for klare i første episode.

Idet spillet starter sitter Hope innelåst i en fengselscelle fordi hun har blitt ferska i å lese et ulovlig manifest. Nå venter hun på «rekalibrering». Hva det går ut på er litt uvisst, men antagelig snakker vi om personlighetsjustering av den ubehagelige sorten.

Skikkelig sniking

Det er her tidenes FaceTime-samtale kommer inn i bildet. Telefonen min er plutselig blitt koblet til et overvåkningskamera i cella til Hope, og ved å trykke på celledøra hennes låser jeg den opp.

Det tas godt imot av hovedpersonen. Kan jeg hjelpe henne å flykte fra ondskap og undertrykkelse? Klart det. Herfra og ut skal vi nok bli gode venner, selv om det er hun som står for mesteparten av pratinga.

Kontrollsystemet i «Republique» er designet spesielt for trykkfølsomme skjermer og er heldigvis både nøyaktig og intuitivt. I stedet for å styre Hope med en kjip virtuell styrespake, prikker jeg enkelt på vegger og gulv for å vise Hope hvor det er trygt å bevege seg og hvor hun bør ta dekning.

Samarbeidet fungerer ypperlig - hun er til og med smart nok til å gå krumbøyd på egen hånd om det er vakter i nærheten. Som jeg har sagt før: Det er ikke snikespill før hovedpersonen mestrer Sam Fishers krøkkete «må-bæsje»-gange.

Hacking i ro og fred

Bygningen hvor Hope er fanget er full av bevegelige kameraer, mine vinduer inn i alt fra sterile korridorer til pent utsmykkede atriumer og peisestuer og hemmelige ganger.

At de undertrykkende verktøyene til overvåkningssamfunnet sys sammen med spillmekanikken er fint, og de låste kameravinklene gir litt samme stemning som eldre survival horror-spill. Minus skrekken, riktignok.

En knapp i hjørnet av mobilskjermen pauser spillet og setter i gang hackemodusen, hvor en god porsjon av spilltida blir tilbrakt. Her kan man lett identifisere ulike objekter i spillmiljøet som kan hackes - både distraksjoner for vaktene og datamaskiner som kan hackes for informasjon.

Infoen man samler, alt fra hemmelige mailer til intime personlige opplysninger om vaktene, kan byttes mot nye hackeegenskaper ved å kontakte en lyssky figur kalt The Data Broker via ulike dataterminaler Hope kommer over.

Den viktigste funksjonen til hackemodusen er likevel muligheten til å veksle mellom kameraer for å få den beste vinkelen av rommene når Hope skal manøvreres rundt, samtidig som man også kan speide forut og oppdage vakter som må unngås. Fordi modusen pauser spillet, gjør den det også mulig å planlegge trekkene sine i ro og mak. Alle kameraer innenfor en viss rekkevidde av Hope er mulige å få tilgang på.

Enkelt å befri

Vaktenes kunstige intelligens er så som så. De går faste ruter, stort sett kun én vakt per rom, med to-tre stoppunkter hvor de foretar den klassiske, snikespillete speid og snu-manøveren.

Å guide Hope forbi dem er altså en enkel sak, med flust av strategiske dekningspunkter hvor hun kan gjemme seg på vei gjennom et rom. De få gangene hun ble oppdaget i løpet av gjennomspillingen min var årsaken stort sett den typen kløning fra min side som lett kunne vært unngått.

Blir Hope først oppdaget, er det temmelig lett å befri henne igjen. Hun har ingen tradisjonelle våpen, men spredt rundt i spillområdet er elektrosjokkpistoler og pepperspray til engangsbruk for å plage det vi må anta er ærlige arbeidsfolk. Hope har aldri mer enn to-tre stykker på seg, men hun behøver sjelden mer enn det.

En mer tilfredsstillende metode er likevel følgende: Angriper ikke Hope vakten vil han begynne å føre henne til en celle (man dør aldri i dette spillet). På vei dit kan man hacke en dør, slik at vakten blir avskjært og Hope får gjemme seg.

Enda flere lydlogger

Denne første episoden bærer preg av å være en innledende runde. Målene er i hovedsak å bli kjent med Hope og spillmekanikkene, samt å få oppgradert hackesystemene sine fra versjon 0.5 til 1.0 for å få lov til å låse opp en viktig dør. Den tilfredsstillende tradisjonen med å kunne returnere til tidligere områder med nyvunne evner som låser opp tidligere avstengte områder, er i aller høyeste grad et sentralt element i spilldesignet.

Fortellingen utvikles samtidig gjennom lydlogger, ulovlige kassettbånd spilt inn av motstandsfolk og tiltuskede eposter, uten at det noen gang blir veldig klart nøyaktig hva som foregår. Samtidig viser Payton og teamet hans også vilje til å variere opplevelsen med et (riktignok enkelt) puslespill midtveis i episoden. 

Camouflaj har bygget spillet sitt i Unity-motoren og fått til et pent og velfungerende univers uten de store visuelle krumspringene. Jeg testet «Republique» på en iPhone 4, spillets absolutte minimumskrav, og merka definitivt at telefonen knaka litt i sammenføyningene her og der. Et par lange lasteskjermer her, en midlertidig fryst animasjon der.

Likevel var ikke summen av slike små hikkeanfall (formodentlig ikke noe problem på nyere modeller) verre enn at de fint gikk an å leve med.

«République» flyter godt, og det er gøy å bruke de passe allmektige hackerkunstene på spillmiljøet, men det er ikke til å komme fra at de store utfordringene uteblir. På den annen side er det aldri plagsomt enkelt, og vi snakker tross alt bare om første episode.

Vil man gjøre ting litt vanskeligere for seg selv kan man da også be Hope om å flekke frem klåfingrene og grafse vaktene i baklomma når de står med ryggen til. Da kan man få alt fra skrutrekkere og elektrosjokkpistoler til samleobjekter som forbudte bøker (Huxley og Burroughs, blant annet) og Atari-aktige kassetter med indiespill som «Year Walk» og «Curiosity». Komplettister vil altså kunne holde på en del lenger enn de knappe to-tre timene det tar å nå episodens cliffhanger-avslutning.


Jeg forlater Hope med et definitivt ønske om å få utforsket Metamporphosis videre. «République» er en solid sniketittel, godt tilpasset styrkene og svakhetene til iOS-formatet. Forhåpentligvis har Camouflaj noen gode overraskelser på lur i de kommende episodene, nå som introduksjonen er unnagjort.

NB! For dem som venter på PC-versjonen, vil den dukke opp en gang i løpet av 2014.

Oppsummering
Positivt
Pent og stemningsfullt, gode og intuitive kontroller.
Negativt
Litt for kort og enkelt, sliter litt på eldre iOS-modeller.
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3