(PressFire.no): «My Child Lebensborn», på norsk «Mitt barn: Lebensborn», er et til tider hjerteskjærende innblikk i en av de mørkere delene av norsk historie.

Det tok sin tid før de fikk en unnskyldning og erstatning for det de var blitt utsatt for, krigsbarna. Men unnskyldning og kompensasjon fikk de. Eller som Regjeringens fakta-ark av 02.07.2004 tørt slår fast:

«Regjeringen ønsker å få krigsbarnas historie frem i lyset, og følger opp tidligere beklagelser fra statsministeren og Stortinget med konkrete tiltak. Dette går frem av St.meld.nr. 44 (2003-2004), som ble fremmet 2. juli 2004.»

Et konkret tiltak var erstatning. Kompensasjonen var maks 200 000 kroner.

 

Slutten på krigen ble starten på en ny prøvelse
 

«My Child Lebensborn» er et mobilspill om krigsbarna i Norge. For de som ikke kjenner historien: Da krigen var over og de tyske soldatene stasjonert i Norge dro hjem, var det mange langvarige konsekvenser.

Men for noen var det starten på de store prøvelsene, da særlig kvinnene som hadde hatt relasjoner med de tyske soldatene, og barna deres. Det er paradoksalt at kvinnene til tider ble straffet hardere enn norske menn som hadde samarbeidet med tyskerne, et poeng som tas opp i spillet. Barna ble også behandlet som annenrangs borgere, mange av de har merket stigmaet hele livet.

Prosjektet «My Child Lebensborn» er et forsøk på å utnytte spillmediet til å gi et innblikk i livene til disse barna. Det er tydelig at det er gjort grundig research. Historien som utfolder seg er blant annet basert på intervjuer med krigsbarn, og de historiske dokumentene og referansene som dukker opp er troverdige.

Alle som har spilt introen til «The Last of Us» (eller kjent stikket i hjertet over «Portal» sin Companion Cube) vet at det er mulig å lage spill der du skaper reell emosjonell tilknyting til spillfigurer du har omsorg for. Det kan både lykkes og mislykkes.

Her synes jeg spillskaperne har lykkes godt.

 

«Tamagotchi» fra virkeligheten

I spillet adopterer du en liten jente eller gutt. I nesten «Tamagotchi»-stil skal du vaske, mate og leke med barnet. Samtidig prøver du beskytte dem mot verden utenfor, både fysisk og psykisk gjennom barnets første skoleår.

Spillmekanisk er dette et ressurs-håndterings-spill. Du er begrenset av tid: hver handling, som å reparere klær eller lage mat tar en kakebit av tida. Og du er begrenset av penger til sånne ting som mat, vinterklær og julegave. Du jobber seks dager i uka, og om du velger å jobbe overtid får du ikke like mye tid til å passe på barnets behov - men du får råd til mer havregrøt.

Spillet lukter sterkt av datidens norske kultur ned på detaljnivå: Du kan lage fiskepudding eller sild til middag og plukke blåbær som matauk, for eksempel.

 

Genistrek

Det var en genistrek å lage spillet fra perspektivet til en adoptivforelder, ikke fra barnets. Det du kan gjøre begrenser seg til omsorg utenfor barnets «andre hverdag» utenfor hjemmet.

Den andre hverdagen ser du kun gjennom det barnet sier til deg om vennskap og skolegang, og om hvorfor klærne hennes enda en gang er ødelagt. Spillet dyrker en følelse av hjelpesløshet i deg, som forelder. Du kan ikke gjøre noe med barns grusomhet, eller med skolehverdagen når selv lærerne er med på mishandlingen. Maktesløsheten og mangelen på handlingsrom går inn på deg som spiller, en god bruk av spillmekanikk som støtte for et poeng.

Hvert kapittel oppsummeres ved at du får vite hvilke valg du tok og hvor mange av andre spillere som tok det samme valget. Med forbehold om at jeg spilte gjennom før slippdato og ting fremdeles kan fikses: Her i oppsummeringen oppdaget jeg en liten bug. Jeg ble fortalt at jeg ikke hadde kjøpt et flagg til 17. mai, men det hadde jeg da virkelig? Skulle bare mangle. Det var også et par andre små irritasjonsmomenter: Det var litt uklart hvilke handlinger som tok og ikke tok tid, blant annet.

 

Savner mer konkret følelse
 

Jeg savnet også en konkret følelse av hva valgene mine gjorde med barnet. «Barnets hjerte blir hardere på grunn av ditt valg» og «Barnet stoler mer på deg på grunn av ditt valg» hadde antagelig en påvirkning på dialogtreet, men jeg fikk ikke se hva det var. Et «Barnet stoler ikke nok på deg til å svare» ville kanskje vært på sin plass.

Innimellom er nok arkene med fakta du oppdager litt for historietunge for en del spillere, men de fikk meg ut i et Wikipedia-hull der jeg ble i et par timer, så for denne spilleren var de midt i blinken.

 


Men er spillet et bra spill, og ikke bare en historietime? Jeg vil si ja, basert på at jeg spilte gjennom hele historien på en spillettermiddag.

Og tilbake til regjeringens fakta-ark og de 200 000 kronene i erstatning (maks):

«Regjeringen ser at innvilgelse av billighetserstatning i seg selv ikke kan kompensere fullt ut for de lidelser en søker har blitt påført. En billighetserstatning kan imidlertid ses på som et konkret tiltak for å underbygge en verbal beklagelse.»

Etter å ha spilt gjennom My Child Lebensborn bør man sitte med en flau smak i munnen av den «underbygde beklagelsen».

«My Child Lebensborn» slippes til Android og iOS 8. mai.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer