(PressFire.no): «Sorry I kept you waiting» er de første ordene (av veldig mange) som blir sagt når du starter det nyeste «Kid Icarus»-spillet på 3DS. Det er med god grunn, for spillets helt, Pit, har ikke dukket opp i et Nintendo-spill siden 1991.

Enkelte griner kanskje på nesa av at Nintendo nok en gang vender seg til nostalgiske røtter for å lage nye spill, men når resultatet blir så solid som det gang på gang på gang blir fra den kanten – kan vi klage?

Næh, vi kan vel ikke det.

Masahiro Sakurai og resten av utviklerne i Project Sora (en av Nintendos mange undergrupper), som sist gang ga oss intet mindre enn «Super Smash Bros Brawl», har etter sigende snudd helt rundt på akkurat hvordan spillet skulle være minst et par ganger siden vi testet det for første gang på E3-messa for to år siden.

Det har gitt avkastninger, for det er litt av en tur vi får her. Om du bare ser noen bilder eller kjappe trailere fra spillet er det ingenting som kan forberede deg på alt det merkelige som kommer.

Det er overhodet ikke slik jeg så for meg at dette spillet skulle bli til slutt, det er i alle fall sikkert.

 

Utrolig rar og morsom dialog

Nesten helt fra begynnelsen av får vi servert en spaghetti av en historie, som strengt tatt bare er en rekke hendelser som det nøstes litt opp i mot slutten.

Du spiller deg gjennom helt fantastiske scenarioer der du gjør alt fra å ri på enhjørninger, border rompiratskip, skyter aliens, ser enorme slag mellom nasjoner i ren Ringenes Herre-stil og angriper dødens rike - alt dette samtidig som det er en full syforening som kommenterer, prater og slenger med leppa til stakkars Pit på den nederste skjermen.

Alt av dialog som foregår er utrolig lettbent, og spillet legger ingen skjul på at det nettopp er det – et spill.

Hvor mange andre «episke» fantasy-spill har du spilt der det vitses om hvor dårlig grafikk forgjengeren til spillet hadde på åttitallet (med skjermbilde!), hvor elendig tannlegedekningen er på de godes side og hvor en sol-gud briefer med universkunnskapene han har lest om på gudenes egne Wikipedia-sider?

Den såkalte «fjerde veggen» blir revet i fillebiter bare minutter inn i spillet.

For ikke å snakke om alle referansene til andre Nintendo-spill, og en hel bane som låner sterkt fra «Star Wars» - inkludert musikk og en dødsstjerne forkledd som en måne! Det hele tok meg på senga, men jeg har falt helt pladask for måten spillet forteller sin skrudde historie på.

 

Beste soundtracket på 3DS

Musikken må forresten nevnes med det samme. Sakurai har, som i «Brawl», samlet en rekke musikere fra andre store spill og fått de til å klemme ut det beste lydsporet på konsollen til nå.

Blant disse har personene som lagde musikken til spill som «Actraiser», «Streets of Rage», «Tales»-serien, «Phoenix Wright», «Grandia», «Chrono Trigger», «Xenogears», «Xenoblade» og en rekke andre jeg ikke har plass til å ramse opp, stilt seg til disposisjon.

Det ligger tyngde bak, med andre ord. Og det merkes.

Stemmeskuespillet står også til par, selv om det er utrolig mye dialog i spillet (nesten konstant, når jeg tenker tilbake). Pit selv er kanskje i overkant plagsom, men det er herlig å se at utviklerne bare har kastet all fornuft og seriøsitet ut vinduet.

Her er det så fjasete som overhodet mulig, og spillet tjener så absolutt på det.

Historien tar flere vendinger enn en Hotell Cæsar-maraton, og minst et par ganger tror du at spillet er over uten at det egentlig er det, samtidig som det kastes et vell av mer og mer fantastiske figurer inn i lapskausen.

Om du trodde dette var et kort arkadeaktig actionspill tok du altså feil, og først rundt 15-timersmerket ruller de egentlige rulletekstene.

De første timene med spillet er det derimot en sår og øm Akilles-hæl som surner opplevelsen noe: Kontrollene når du befinner deg på bakken.

 

Slitne spillhender

Alle kapitlene i spillet er todelte. Kapitlene starter med flyving, men ender alltid til fots.

Oppe i lufta går det helt knirkefritt, der du bruker analogstikka til å fly Pit rundt på skjermen, mens all bevegelse fremover er lagt på usynlige (og noen ganger synlige) skinner.

Alt du trenger å gjøre er å fly unna innkommende skyts og å plaffe tilbake via berøringsskjermen.

Det høres kanskje lekende lett ut, men med bokstavelig talt 80 forskjellige vanskelighetsgrader (den går fra 1.0 til 9.0) der du får bedre skatter og våpen av å prøve deg på litt vanskeligere fiender er det langt i fra så enkelt som en skulle tro.

Kontrollmessig fungerer det helt uten problemer i lufta, men tvert Pit mister flyvemulighetene blir det slitsomt.

På bakken kontrollerer du engelen akkurat slik som oppe i lufta, med en hånd på kontrollstikka og den andre rundt trykkpennen. Problemet kommer når du skal snu deg, så må du flikke på skjermen for å få kameraet til å vri seg helt rundt. Altså å dra pennen kjapt over og løfte den.

Dette på den samme skjermen du konstant trykker og drar pennen over for å sikte på fiendene.

 

Følger med en egen stand til konsollen

Det er knotete også når du skal løpe. Det er en analogstikke, dette – hvorfor ikke legge løping til når jeg dytter spaken helt frem i stedet for at jeg må kakke den fremover og holde den der for å «slå på» løpemodus?

Og Pit vil uten unntak kaste seg teatralsk fremover om du starter å skyte samtidig som du løper, noe som har resultert til at jeg mer enn én gang har kastet meg utfor en kant fordi jeg ikke har husket å stoppe løpinga før jeg fyrer av.

Etter hvert vil du uten problemer greie å spille bakkedelen av spillet – kontrollene er på ingen måte ødelagte – men det er noe krampeaktig med dem hele veien igjennom.

Selv utviklerne visste dette, og velger å sende med alle utgavene av spillet en plastdings du kan legge hele 3DSen oppå for å hjelpe til. Det er som regel aldri et bra tegn når selv de som lager spillet mener du må ha hjelpemidler for å kunne spille spillet skikkelig.

Til info: Er du venstrehendt kan du velge å bevege deg med ABXY-knappene og bruke touch-skjermen eller kontrollstikka til å skyte med.

 

Mye ekstra å gjøre

Sakurai og Project Sora er som nevnt mest kjent for «Super Smash Bros.»-serien, og på samme måte som «Brawl» var pakket til randen med ekstra stuff å gjøre er det også her mye å sette tennene i.

Online multiplayer er det, for eksempel. Og det er minst like hektisk som «Smash Bros». Her er det tre-mot-tre, der de som er på lag deler en enkelt livsmåler som tømmes hver gang noen dør.

Jo sterkere våpen du har, jo mer liv fjernes når du blir slått ut. Til slutt er livsmåleren tom, og da blir sistemann på laget til en engel. Målet blir da å kverke det andre lagets engel før de tar din.

Det er ikke dumme greiene, og spesielt når du kan ta med deg det du låser opp i enkeltspillerdelen online for å bruke mot andre – og vice versa – gir det deg grunn til å spille mer. Hyppige oppgraderinger og vanvittige bonusgjenstander strøs rundt på banene for å sprite opp levenet også, noe som bare bidrar til kjøret.

Ikke ofte en kan mose en engel med en «Monty Python»-lignende fot som kommer knusende ned fra bar himmel, for å si det sånn.

Det er bare synd at de mindre optimale kontrollene igjen spytter deg på knokene. Det er et vanvittig kjør for å hoppe frem og tilbake for å unngå å bli truffet av fiendene, og til slutt verket hendene mine mer enn de har gjort noen andre ganger med en håndholdt konsoll.

 

Spillet har utrolig mange forskjellige
våpentyper, i tillegg til mye annet
du kan samle på. 
Samlemani?

For de med samlemani er det hundrevis av achievements å få tak i, enda flere trofeer (her kalt idoler), bøttevis med forskjellige våpen (som kan settes sammen til sterkere varianter) og selv en rekke oppgraderinger som settes sammen som et puslespill for å gjøre Pit sterkere.

Gjemt vekk i menyene finner du også en snål plass hvor du kan kaste vekk pengene du har tjent i spillet. Du velger hvor mye du vil miste, også forsvinner de.

Spillet bedyrer at ingenting godt kommer av at du gjør det, men likevel har jeg sløst bort titusener der – for langt, langt i det fjerne på toppskjermen kan du skimte en av gudinnene i spillet, som tusler bittelitt nærmere for hvert hjerte jeg hiver etter henne.

Jeg nekter å tro at ingenting skjer når hun er nærme nok! Nekter! NEKTER!

På samme sinnslidende måte jeg bare samle flere trofeer, jeg ha noen flere achievements før jeg skrur av og jeg spille på en litt vanskeligere vanskelighetsgrad for å låse opp et litt bedre våpen. Også må jeg jo sjekke hvor godt dette våpenet funker online.

De har virkelig perfeksjonert det å få meg hekta.

 

Sært og godt

Men hva gjør vel det. «Kid Icarus: Uprising» er merkverdig morsomt, til tider hysterisk lettbent og veldig, veldig rart. Både presentasjon og lydbilde står til den hurtige spillestilen, og det er enkelt å bruke langt flere timer her enn du skulle tro ved første øyekast.

Bare kontrollene hadde sittet som støpt.

Da kunne vi snakket om et av de bedre håndholdtspillene på veldig, veldig lenge. Slik det står seg nå holder det til en deilig femmer, mye takket være at det rett og slett er et veldig godt spill.

Sakurai og kompani blir nok opptatte med både 3DS- og Wii U-versjonene av «Smash Bros.» i en god stund fremover, men etter det håper jeg vi atter en gang får stifte bekjentskap med Pit og gjengen. Det de har startet her bare må de bygge videre på.

«Kid Icarus» slippes til Nintendo 3DS 23. mars.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer